MAD MEN – historiefortelling i bilder redefinert.

Serien Mad Men har fått svært gode anmeldelser av et samlet kritikerkorps, og vunnet en rekke priser. De gode kritikkene har vært alt fra å gjenskape autentisk tidlig 60-talls miljø, via skuespillerprestasjoner, manns- og kvinneroller for gjeldende tidspunkt, og til klessnittet herunder moter som så dann. Sikkert mye mer også.

Sett med mine øyne er serien først og fremst god fordi den utfordrer den tradisjonelle historiefortellingens to sentrale akser. Disse aksene ble utviklet for hundrevis av år siden slik at leseren (og senere seeren) enklere skal se et mønster gjennom historiens forløp. I tillegg tar serien opp mannsrollen på en måte vi sjelden ser, som jeg så vidt vil berøre til slutt.

Historiefortellingens to akser
Historiefortellingens aksekors er delt inn som GOD/OND på den ene aksen og PEN /STYGG på den andre aksen. Mer komplisert er det ikke. For [stort sett] alle historier kan vi plassere karakterene i disse fire posisjonene.

I de aller enkleste historiene (barnefortellingene) beveger vi oss i denne boksens fire hjørner. Helten er pen og god (prinsen/prinsessen). Heltens motstander er ond og stygg (dragen, ulven el.). Den gode hjelperen er god men stygg (mindre pen eller på annen måte uaktuell for prinsessen ex. de 7 små dverger). Til slutt har vi et annet hinder for prisen, de pene men onde (den onde dronningen). Vi ser allerede at vi har en historie med kun disse fire karaktertypene. I tillegg har vi fyllkarakterer slik at historien skal få et bakteppe og handling.

Men det er ikke i bare barnefortellingene vi finner dette mønsteret. Dette finner vi i nesten alle TV-serier, filmer og historier – som presenteres visuelt. Jo bredere vi ønsker målgruppen – jo tydeligere defineres disse 4 karakterene. Jo smalere udefinert målgruppe (og kanskje mer sofistikert historie) – jo mer flytende er rollene.

Bøker
Når det gjelder bøker – så er det i vanlige romaner langt vanskeligere å plassere karakterene på samme måte fordi personene er beskrevet med få egenskaper og svært vagt i forhold til utseende (barnebøkene har derimot ofte bilder i tillegg til tekst som tydeliggjør rollene). Dette utfordrer oss i langt større grad fordi vi selv må plassere karakterene etter den lille informasjonen vi har.

Tv-serier og filmer
For serier er det enklere. Her er det tydelige plasseringer i de fire boksene. Sett med mine øyne ligger f.eks. karakterene i den noe mindre sofistikerte serien; ”Hotel Cesar” tydelig forankret i hver av boksene. I seriens spede begynnelse for flere år siden så vi at de gjorde den gode (men litt dumme) karakteren noe ”styggere” – ved å bl.a. utstyre Portieren med ”sjørøverlapp” over det ene øyet. Tydeligere enn dette blir det sjelden for GOD/STYGG. Da slipper vi å tenkte. Fantastisk.

Tenk også etter på filmer som: Armageddon , A time to Kill, Rocky 4 og stort sett alle katastrofefilmer. Karakterene lar seg svært enkelt plassere i aksesystemet. Hva med oscarfilmene; Gladiator, Titanic, Crash, Million Dollar baby? De slemme/stygge blir nesten alltid overspilt. De pene og snille viser svært få andre sider enn pen og snill. Endimensjonaliteten blir så åpenbar at det blir kjedelig. Når man som seer er klar over aksene og begynner i sitt stille sinn å plassere karakterene i det man ser på etter hvert som handlingen utspiller seg, kan man fort bli skuffet. Jeg blir skuffet fordi produsentene ikke vier meg tillitten til at jeg skal kunne reflektere og selv tenke gjennom filmens handling. De ønsker at jeg skal være helt passiv. Det liker jeg ikke.

MAD MEN
Selv om det er enkelt å plassere enkelte karakterer fra Mad Men i boksene, utfordrer Don Draper i det nevnte aksekorset vesentlig. Hvorvidt han er pen/stygg er jeg usikker på men velger å plassere han sånn litt over midt på treet. Det er uansett GOD/OND aksen som han er interessant i denne sammenheng.

For meg er det nemlig komplisert å sette mr. Draper i en bås når helten bygger karakteren sin opp og ”closer en viktig deal” på jobben, setter på plass en idiot som virkelig fortjener det og tar igjen med en urettferdig sjef – for så å kjøre i fylla for å ha sex med en annen manns kone, mens kone og barn venter hjemme. Det er vanskelig å være helt passiv til dette handlingsmønsteret.

Den oppmerksomme leser (og seriefan) vil sikkert si at dette ikke er noe nytt. Serien Sopranos har visket ut skillene lenge før Mad Men. Jeg mener imidlertid Mad Men tar dette noe lengre fordi vi i Sopranos har en hovedrollekarakter som vi heier på – som også er mafiasjef. Det er åpenbart at han er noe ond, ellers ville det blitt en dårlig mafiakarakter. I Mad Men heier vi på en familiefar som jobber i et reklamebyrå – han trenger åpenbart ikke være annet enn snill og morsom. Don Draper er ikke spesielt snill og ikke spesielt morsom.

Det utfordrer vår tradisjonelle helterolle vesentlig. Og som mennesker digger vi virkelig å sette mennesker i bås. Det skaper system. System liker vi. Det gjør at vi slipper å nullstille hjernen hver gang vi møter noe nytt. Båser er bra. Det er hvert fall en nødvendig forenkling for at passiviteten kan inntre.

Roller
I Mad Men tar jeg meg i å heie på en fyr som er notorisk utro, gir ikke kona nok oppmerksomhet, har lite tid til barna og drikker på jobben hver dag. Dette er helten – er dette også den nye helterollen vi ser mer av? Er machobildet i ferd med å bli tatt bort fra Audun Lysbakkens debatt om økte pappapermisjoner, tilbake til en tid der "menn var menn og kvinner var kvinner"? Jeg sier ikke nødvendigvis at 60-tallet var en samfunnsmessig god tid, men det er ikke sikkert at alt var galt heller.

For et par år siden leste jeg en holdningsundersøkelse der en frustrert mann i 50 årsalderen sier; ”nå har jeg brukt fire år på å bli myk mann, og når jeg endelig har klart det – så er det faen meg ikke populært lenger”. Det synes jeg var hysterisk morsomt.

Jeg kommer ikke i denne omgang til å mene noe mer om pappapermisjoner eller mannsrollen som så dann.  Her har andre, og litterært langt flinkere mennesker ført dette i pennen og gått opp løypa tidligere. Et eksempel er de to første bindene av ”Min Kamp” av Karl-Ove Knausgård. De er fantastiske. For dere som ikke har sett Mad Men, anbefales serien sterkt.

Om å velge å leve uten barn…

Må alle ha barn? Dette temaet berørte jeg så vidt i artikkelen om adopsjon (se arkiv på høyre side). Hvorfor får vi barn? Finnes det et verdifullt, innholdsrikt og verdig liv uten barn? Er det å få barn ”enden på regnbuen” – uansett? Hvordan ser vi som har barn, på de som velger å leve uten barn? Får vi igjen en klassisk ”vi” og ”dem” situasjon, der vi klorer oss fast i våre egne valg og projiserer noen egenskaper og verdier på de som er ”annerledes” – slik at vi rettferdiggjør vårt eget liv som ”fasit”?

Dette er åpenbart vanskelige spørsmål, og jeg kommer (som vanlig) til å besvare dem subjektivt sett med mine øyne. Jeg påtar meg ikke en rolle som om jeg sitter på fasiten, men jeg håper artikkelen kan skape noen tankerekker hos leserne – og kanskje skape debatt. Svarene på spørsmålene over er like individuelle som livet til individene de berører.

Hvorfor får vi barn?
En venninne fortalte meg i et sosialt lag at barn ikke passer inn i det hektiske livet de lever nå. De ønsket å benytte tiden på hverandre, karriere, reiser og fritid. Det ble for tidkrevende og for mye ansvar for dette paret med barn. Jeg har ingen problemer med å forholde meg til disse argumentene. Da vi diskuterte dette sto det også et par der med barn, som ga uttrykk for hvor egoistisk det var å ikke få barn. Å leve et liv bekymringsløst ved kun å ta vare på seg selv – var en form for egoisme barneparet ikke kunne stå inne for.

Jeg synes dette var en pussig situasjon fordi jeg ikke kan tenke meg noe mer egoistisk enn å få barn. Hvorfor får vi egentlig barn? For at verden skal bli et bedre sted å leve? For å sikre BNP (brutto nasjonal produkt) for fremtiden? Nei – jeg tror ikke det.

Jeg tror den viktigste årsaken til at vi velger å få barn er at vi ønsker en til av oss selv. Det høres kanskje i overkant narsissistisk ut? Men hva er vel hyggeligere enn når noen sier om barnet ditt; ”hun er sinn far/mor opp ad dage”, ”de er like som to dråper vann” etc. Vi får en bekreftelse på at vi har skapt en ny ”mini me” – som det så vakkert ble nevnt i siste Austin Powers filmen. Og en ny ”mini me” var det vi ønsket oss.

Noen tenker sikkert også på at det er supert å ha barn når man selv blir gammel. Jeg mener det toget har gått for flere generasjoner siden. Svært få i vår generasjon er villige til å ta vare på våre foreldre og stelle dem når de blir for gamle til å klare seg selv. Jeg har ingen tro på at det blir flere av disse i neste generasjon.

Før jeg fikk barn stilte jeg meg spørsmålet om vi virkelig trenger en til av meg her på jorda. Det gjør vi nok antakelig ikke – objektiv sett. Det som overrasker meg i denne sammenheng er at ikke flere stiller seg samme spørsmål. Når det gjelder meg selv er det åpenbart at egoismen vant.

Hvordan ser vi med barn på de som lever uten barn?
Som mennesker tror jeg vi svært ofte allierer oss med grupper av mennesker som deler tilnærmet likt livssyn som oss selv. Det er derfor vi liker disse menneskene – og tilbringer tid sammen med dem. Våre venner er egentlig ganske så like oss selv. Ergo er våre venner flotte karaktersterke mennesker.

For hvert enkelt individ skaper dette to grupperinger. ”Vi” og ”Dem”. Vi klorer oss fast i verdiene hos ”oss” – og så distanserer vi oss så mye som mulig (ofte overdrevent) fra ”de andre”. Den overdrevne distanseringen skaper et tryggere og tydeligere ”vi”. I tillegg projiserer vi en del egenskaper på ”de andre” som ofte ikke er riktige – men som er viktige for oss selv slik at forskjellene blir tydelige. I dette konkrete tilfellet om barn vil en slik projisering kunne være ”de som ikke ønsker seg barn – tenker bare på seg selv”. Sosiologien er full av teori som bekrefter at atkiv projisering og ”vi” og ”dem”-mentalitet er svært utbredt. Hvis du vil lese en god bok om disse effektene anbefaler jeg ”Fluenes herre” av William Golding. I praksis vil ekstremeksemplet på dette være hvordan det er mulig å utføre de mest grusomme handlinger mot andre mennesker f.eks. i krig.

Det er uansett ikke sikkert at dine (og dine venners) verdivalg er riktige for alle. Barn er ikke riktig for alle.

Uenig?
Til dere som har valgt å få barn, som fortsatt er helt uenige med meg og mener at barn er det eneste riktige valget i livet – tenk dere:

Lørdag morgen. Det er helt stille i huset. Du sover til du våkner av deg selv, en gang utpå formiddagen. Samboeren din kommer inn på soverommet med frokost bestående av varme rundstykker, eggerøre, nypresset kaffe og juice. Med dagens ferske aviser (som du leser back to back) tar frokosten en drøy time. Det er lett regn ute i hovedstaden og Van Morrisons lette toner triller formelig ut av høytalerne. Dagens gjøremål er å finne nytt partyantrekk for kveldens festligheter. Nye kabler til stereoanlegget samt å begynne å titte litt på nye ski til alpeturen (ny sesong = nye ski). I tillegg skal du møte noen venner til lunsj, og lunsj på lørdag betyr et par flasker nydelig vin til byens beste tapas… Jeg synes også dette har verdi – på samme måte som det har verdi å bli vekket av et lite ”troll”. Objektivt sett er det antakelig vanskelig å rangere.

Personlig så ville jeg ikke valgt annerledes. For meg var barn riktig. I rettferdighetens navn skal det også sies at en av mine beste venner har sagt om meg at; Trond – han har det alltid best akkurat der han er akkurat nå. Kanskje er det noe i det, og kanskje er etterrasjonalisering en helt grei egenskap.

Etterrasjonaliseringen blir imidlertid relativt trist dersom du ikke ser verdien i andres valg. Valg som skiller seg fra dine egne. Sett med mine øyne sitter du [i bestefall] kun med fasiten for verdiene i ditt eget liv. La andre finne sine egne verdier.