På tide å lære seg mandarin?

Første gangen tanken slo meg om at Kina kanskje er ute etter verdensherredømme var etter jeg leste boken ”Kineseren” av den svenske forfatteren Henning Mankell. Mankell skriver her om Kinas ønske om å investere i Afrika på samme måte som det vestlige samfunnet har investert (hvert fall kjøpt varer) i Kina. Kina flytter handelen til et nytt underutviklet kontinent som i tillegg sitter på store naturressurser – på samme måte som Vesten har utnyttet billig arbeidskraft i Kina i mange år. Boken kom ut for drøye to og et halvt år siden – så tankene om Kinas målsettinger ble ikke sådd i mitt hode for så veldig lenge siden.

Verdensherredømme er åpenbart rimelig ambisiøst – og nesten krigersk negativt ladet ord. Global dominans er kanskje bedre. Jeg innrømmer velvillig at det kan hende jeg er helt på villspor – og at artikkelen kan fremstå som en dårlig oppdiktet konspirasjonsteori. Men hva om målsettingen om verdensherredømme hver fall var delvis sann? Hvordan vil det påvirke våre neste generasjoner?

Kinas utvikling – verdens nest største økonomi:
Aftenposten skrev (allerede) i 2006 at Kinas økonomi har vokst med 9 prosent årlig i 25 år og at Kina var blitt verdens 6. største økonomi.

I august i år har Kina gått forbi Japan og er blitt verdens nest største økonomi skrev E24.no som de igjen hadde sakset fra Bloomberg.

Veksten ser ut til å ingen ende ha. Kina var i praksis uberørt av finanskrisen (ikke sammenlignbart – men i likhet med Norge) – noe som gjør at de nå i etterkant av krisen sitter med store midler for oppkjøp i resten av verden.

Kritikk av Kinas vekst
Kina får en del kritikk for manglende fokus på miljøvern – der jeg personlig opplevde hvor mye forurensing som er i lufta ved mine to besøk i Kina. T-banen er svært fullstappet (intimsonen må du legge fra deg hjemme), alt på gateplan er skittent – i tillegg til en summende støy som aldri tar slutt, uansett tid på døgnet. Forurensingen er et resultat av at energiforbruket i landet har eskalert fordi flere innbyggere har mer penger til forbruk enn tidligere. De kinesiske styresmakter har mer fokus på vekst enn på miljømessig vekst. Som jeg har skrevet i en tidligere artikkel mener jeg at miljøvern kun er en luksus for de aller rikeste. Kina er ikke der enda, og mangler følgelig fokus på området.

Kina får også kritikk (spesielt fra USA) for nå å holde valutaen på et kunstig lavt nivå. Dette gir Kina store konkurransefordeler for sin eksport, og senker salget av nasjonalproduserte varer i den vestlige verden. Jeg synes det da er betimelig å stille spørsmålet om vi [den vestlige sivilisasjonen] er i posisjon til å kritisere dette? Vi som har fråtset i billige varer fra Kina i en årrekke. Vi som i Norge har hele kjeder som har skapt millionærer på billige Kina varer (eks. Europris og Nille). I tillegg kommer produkter som selges i dagligvarehandelen, i lekebutikker og annen faghandel. Det er svært få forbrukere som kan si at de aldri har kjøpt denne type produkter i en eller annen form.

Hvorvidt disse produktene har vært produsert under uverdige forhold med 18 timers arbeidsdager, av barn etc. – det har du kanskje tenkt på, men vi har åpenbart vært villige til å se bort fra dette fordi vi kunne spare noen kroner.

Nå sier jeg ikke at alle produkter produsert i Kina skapes under uverdige forhold, men vi leser likevel om dette relativt ofte og vi vet at selgerne i Norge sjelden har 100% kontroll på alle fabrikker og produksjonslokaler. Noen fabrikker fungerer som skrytefabrikker og nærmest showroom for vesten, der andre fabrikker lenger inn i landet – bare er fabrikker.

Kina og Europa
Kapitaliseringen og privatiseringen av landet skjer i strukturerte former, med de altoverskyggende myndighetene som den store bremseklossen. Vi får dermed ikke et nytt Russland, der en liten del mennesker ble svært rike, mens resten av landet fortsatt ikke fungerer.

Kineserne har kanskje evnen til å tenke to tanker samtidig. De bygger opp landet, infrastrukturen, delprivatiserer og utvinner naturressurser hjemme i på en måte som gjør at inflasjonen og veksten ikke blir ukontrollert. Har man en vekst på 9 prosent hvert år i over 25 år kan det vanskelig sies annerledes enn at de har full kontroll.

Denne kontrollen er åpenbart noe sterk – i flere sammenhenger for sterkt. I forbindelse med fredspristildelingen til Liu Xiaobo sperret kinesiske styresmaker hjemmesidene til NRK, BBC og CNN. Det kaller jeg kontroll. Åpenbart for sterk kontroll – og at det påvirker den jevne kineser i forhold til hvilke nyheter som fortelles og hvordan de fortelles er det liten tvil om. Kanskje ikke helt ulikt hvordan det Arbeiderpartistyrte NRK kunne fortelle sine nyheter i flere tiår uten konkurranse på nyhetsvinkling og innhold. Det er antakelig ikke så rart at Arbeiderpartiet gikk fra rundt 50 % (lenge før TV 2 ble lansert) til at de har vært nede i 25 % på meningsmålingene. Det er tungt å gi fra seg nyhetsmakten. Arbeiderpartiet kommer aldri tilbake til 50 % igjen – det kan jeg si med sikkerhet.

Kina investerer i land andre flykter fra. Kineserne investerer i infrastruktur for å skape seg handelsfordeler som det blir vanskelig å ta fra dem igjen. Aftenposten skriver 15. juni i år at Kina bygger brohode i Europa. Kineserne bygger et nettverk av veier, havner og rørledninger – en moderne silkevei for å fremme sin egen handel. økonomi, på samme tid som andre investorer løper i motsatt retning. Kineserne oppmuntres av incentiver fra myndighetene og tilbudspriser på bunnivå.

Kjernen i denne planen er ombyggingen av havnen i Pireus til å bli Middelhavets Rotterdam.

Kineserne vil skape en moderne innfallsport for kinesisk industri som eksporterer varer til forbrukere i Europa og Nord-Afrika. I forrige uke fikk den kinesiske shippinggiganten Cosco full kontroll over den store containerhavnen i Pireus, like sør for Athen. Den greske regjering, for sin del, har påtatt seg oppgaven å håndtere de mektige fagforeningene for å sikre kineserne muligheten til å innføre tiltak for å øke produktiviteten og effektiviteten.

Kina og resten av verden
Kineserne har satset milliarder fra Angola til Peru for å sikre leveransene av naturressurser som kan gi mer føde til Kinas rødglødende økonomi, i tillegg til å sikre uhindret og kostnadseffektiv frakt for landets eksport til utlandet. Investeringene her i Hellas er ifølge analytikere en del av Kinas planer om å skaffe seg et nettverk av veier, rørledninger og havner for å stimulere handelen mellom øst og vest.

27. desember kunne vi igjen lese i Aftenposten om hvordan Kina bygger i Afrika. Kineserne har kunnskap og maskiner for å bygge ut infrastrukturen raskt. Afrikanerne tar imot med åpne armer, både fordi de trenger rask utbygging, men også fordi kineserne ikke stiller noen spørsmål.

De stiller hvert fall ikke spørsmål eller krav enda. Men det er det åpenbart at kineserne kommer til å gjøre på et eller annet tidspunkt.

Verdensherredømme
Kina investerer store summer rundt om i verden for å skape handelsmakt. Det er lite som tyder på at Kina i overskuelig fremtid vil komme i en økonomisk skvis der de må selge fra seg disse rettighetene igjen. Med investeringsevne, investeringsvilje og en kultur som preges av tålmodighet og steinhard disiplin kan Kina bli den som lager reglene for internasjonal handel om relativt kort tid.

Et (lite tiltalende) ordtak er at penger har samme tiltrekningskraft på kinesere – som sukker har på maur. Det økonomiske motivet for alle disse investeringene utenfor sine egne grenser – men som skal åpne andre grenser er derfor interessant. Spesielt siden landet er så stort og har så mange innbyggere.

Om de går for verdensherredømme er nok noe annerledes enn at de ønsker å kontrollere mer av verdenshandelen. Jeg er derfor den første til å si meg enig med dere som mener jeg har skutt med grov kaliber når det gjelder Kinas målsettinger. De kommer uansett til å sitte på en svært stor makt. Vår egen Jens Bjørneboe sier i boken ”Frihetens øyeblikk”; Makt – betyr bare én ting; adgang til å påføre andre smerte. La oss håpe kineserne har andre planer. Det kan uansett være på tide å lære seg mandarin.

Å leve ut ditt eget potensial

For flere år siden leste jeg en bok som het The Stories We Live By av Dan P. McAdams. Den handlet om hvilket avtrykk (eller mangel på så dann i et miljømessig perspektiv) vi setter etter oss her på jorden. Boka delte livet inn i ulike faser og så på potensialet som ligger i hver fase. Sett med mine øyne så er det svært få av oss som lever ut potensialet vi har i livet. Vi tar hele tiden valg – men de er svært sjelden radikale eller egentlig spennende på noen som helst måte. Vi velger et liv med middelmådig innhold – ikke veldig dårlig, men på ingen måte eksepsjonelt.

Bob Dylan

Min favoritt poet og låtskriver Bob Dylan, har skrevet i en sang ”People don’t live or die – people just float”. Jeg synes det er et godt utsagn på poenget jeg ønsker å få frem. Dette innlegget skal med andre ord handle om hvor kjedelige vi er gjennom hele livet, selv om vi har alle muligheter til å gjøre noe med det.

Muligheter
Som individ har du i de aller fleste tilfeller – uansett i verden – mulighet til å velge selv hvordan du ønsker å leve livet ditt. Jeg snakker ikke om kun den vestlige verden. Selv om du er født fattig i et utviklingsland har man alltid som individ mulighet til å bryte med kulturen, landet og familie/venner for å søke lykken et annet sted i verden. Det finnes nok(og faktisk svært mange) eksempler på millionærer, eventyrere, og enestående personligheter som ikke vokste opp med sølvskje i munnen.

De som faller utenfor disse mulighetene er åpenbart de som vokser opp i et land det ikke er mulig å reise ut av, de som blir fengslet over lang tid av uriktige grunner eller på annen måte lever under diktatur med overvåking av sine innbyggere. Dette er likevel noen få millioner mennesker som har et dårligere utgangspunkt i forhold til de drøye 6,5 milliarder mennesker som bor på kloden. Jeg sier dårligere og ikke umulig fordi det ofte er mulig, selv om risikoen kan være sitt eget liv – ref. de som forsøkte (og de mange som klarte) å flykte fra tidligere Øst-Tyskland.

Hvorfor?
Sett med mine øyne så er mulighetene til stede for de aller fleste av oss. Det mest interessante her er hvorfor vi ikke benytter oss av de mulighetene som ligger rett foran nesen vår? Jeg tror de to viktigste faktorene er latskap og risikoaversjon.

Latskap fordi mennesker svært ofte (av natur eller arv?) velger minste motsands vei. Vi synes det meste godt kan komme uten spesiell innsats – fordi vi mener vi uansett fortjener det beste. Hvorfor skal ikke jeg få alt jeg kan peke på når vi ser våre naboer og venner har nye materielle goder til enhver tid? Å bli lottomillionær blir av svært mange sett på som ”enden på regnbuen” (bokstavelig talt). Da slipper man nemlig å gjøre noe som helst arbeid for all fremtid. Fantastisk.

Risikoaversjon fordi frykten for hva andre vil si dersom vi skiller oss ut, avviker fra det som forventes av oss, bort fra det ”normale” – er altfor stor. Hvem er det som har ryggrad til å si at det ikke er viktig hva andre rundt deg synes om dine valg? Hvem tør å bryte med alt det de kjenner av normer og regler, venner og familie - for å leve ut en drøm som åpenbart kan bli en fiasko? Hvem kan stå oppreist dersom nederlaget er et faktum?

La oss si at ”fiaskoen” ble et faktum. Du forsøkte et ”unormalt” yrke. Du satset for deg selv på noe som ikke ga umiddelbar inntekt. Månedslønna tikket ikke inn slik den brukte. Du fulgte en drøm som viste seg å være et luftslott. So what!?

Er du da svartelistet for resten av livet? Blir du lokalsamfunnets store narr? Vil alle du kjenner le bak ryggen din resten av vennskapet? Må du forlate landet? Strengt talt tror jeg det verste som kan skje er at du misser 4-5 år nedbetaling på et lån du har tatt på noe du strengt talt ikke trenger.

Individstyrt vs. samfunnsstyrt
Artig at vi hele tiden understreker at vi er så spesielle og annerledes enn andre. Vi bruker masse tid og energi på å få menneskene rundt oss til å ta hensyn til våre behov. Og våre behov kan ikke sammenlignes med andres behov. Vi ønsker å være spesielle – vi ønsker å tre ut av mengden – vi ønsker å bli sett, som jeg har vært inne på i en tidligere artikkel.

Vi ønsker ikke å bli satt i bås – vi er jo ikke slik som de andre. Vi nekter at samfunnet setter oss i bås. Her vil vi for all del ikke være. Men det er lett å sette mennesker i bås – og kanskje en nødvendighet for å forstå samfunnet. Jeg tror heller ikke man skal være så redd for å bli satt i bås. Det triste er antakelig at vi alle egentlig er i den samme båsen.

Selv om jeg ikke tror nedsiden er stor, har jeg uansett ikke ryggraden til å trekke meg ut av A4-livet med fast inntekt og trygge rammer. Jeg kommer ikke til å benytte meg av alle de muligheter jeg har til å gjøre noe unikt og unytte mitt potensial til det fulle. La for all del ikke det begrense deg.

Hail hail to those who dare!

PS: Til høyre i arkivet finner du tidligere innlegg