FFK - får nøyaktig som fortjent!

At noe er galt i denne klubben er hevet over enhver tvil. Søndagens 1-3 tap over Follo er bare én av mange hendelser som understreker at noe er galt etter Grønnhagen ga seg som trener. Har laget for dårlige spillere (individuelt sett) i forhold til ambisjonen om å kommet tilbake til Eliteserien? Er sammensetningen av spillerne feil? Har treningsopplegget vært for hardt? Er facilitetene for dårlige for en slik klubb? Er trenerteamet satt sammen feil?

Jeg mener svaret på alle ovenstående spørsmål er; Nei!

Laget har mange nok gode spillere. Det er ingen plasser vi mangler er eller er overrepresentert på. Treningsopplegget har (slik jeg har lest det) vært godt i vinter. Facilitetene er blandt de beste i hele Norge - uansett serie. Vi har gode nok talenspeidere, keepertrenere og spillerutviklere.

Det laget mangler er en skikkelig leder! En som kan vise retning, en som spillerne respekterer - som sjef, og ikke som kompis. En som spillergruppa ikke kontrollerer og styrer i den retning de selv ønsker .

For er det noe som er galt i klubben - så er det åpenbart en helt gal kultur. For meg som ser dette fra sidelinjen ser det ut til at klubben styres av en sutrete spillergruppe. Paradokset er at det er en sterk korrelasjon mellom denne gruppen spillere, og de som ikke var i føste ellveren til Tom Nordlie.

Sett med mine øyne, har spillerne (og spillergruppen spesielt) fått det akkurat slik de ønsker - en utdydelig sjef, som gang på gang sier at "Nå skal vi ta grep", uten at det skjer endringer. Toppen av naivitet er når man gjør det samme som man alltid [les: siste halvannet året] har gjort - og forventer et helt nytt og annet resultat.

Jeg tror ikke vi trenger å sparke Tom Freddy - det er for meg en altfor enkel løsning. Dessuten mener jeg han gjør en super jobb som hjelpetrener. Men han er ikke den lederen laget trenger i dag.

Jeg kommer fortsatt til å være patriot - uansett hvilken divisjon vi spiller. Men jeg mener FFK ikke har noen overlevelsesmulighet i Eliteserien, dersom det er spillergruppa som styrer klubben.

Rolling Stones kveld - 20 beste låter!

Hvor skal man egentlig begynne? Utgangspunktet er uansett guttekveld med Rolling Stones som tema. Et fantastisk band med en fantastisk låtkatalog, som følgelig krever en erfaren og fintfølende hånd til å plukke ut de 20 aller beste låtene.

Konserten sommeren 1991 på Ullevål stadion fremstår fortsatt kyrstallklart, der Erik K. og jeg står på andre rad - med Keith Richards 2 meter foran oss! Han gyver løs på "Start me up". Sjelsettende opplevelse som huskes resten av livet!

Jeg ble Stones fan på slutten av 80-tallet, har lest masse og fulgt med på bandet siden den tid, og føler meg derfor kvalifisert til å sette opp listen. Den er som følger (med albumreferanse);

1. Gmme Shelter, Let It Bleed
2. Jumping Jack Flash, Hot Rocks (studioversjon)
3. Shine A Light, Exile On Main St.
4. Doo Doo Doo Doo Heartbreaker, Goats Head Soup
5. Sympathy For The Devil, Beggars Banquet
6. One Hit, Dirty Work
7. Winter, Goats Head Soup
8. You Can't Always Get What You Want, Let It Bleed
9. Hand of Fate, Black & Blue
10. Beast Of Burden, Some Girls
11. Sway, Sticky Fingers
12. Can You Hear Me Knocking?, Sticky Fingers
13. Honkey Tonk Women, Hot Rocks (studioversjon)
14. Let It Loose, Exile On Main St.
15. Brown Sugar, Sticky Fingers
16. Play With Fire, Out Of Our Heads
17. Monkey Man, Let It Bleed
18. Paint It Black, Hot Rocks
19. Heart Of Stone, Hot Rocks
20. Start Me Up, Tattoo You

Antar at det er flere meninger om dette og noen savner sikkert f.eks. Tumbeling Dice, Angie, Ruby Tuesday, Memory Motel, Rocks Off, Salt Of The Earth, Midnight Rambler, Sweet Virginia, Comming Down Again og Far Away Eyes. Men jeg mener ingen av de kommer inn på top 20!

Problemet med en slik liste er åpenbart ikke å velge 20 låter. Problemet er hva du skal velge bort.

Du er likevel velkommen til å kommentere lista - dersom du har sterke følelser for dette bandet!

Birken? Nei takk. 40-års krisen med rak rygg!

Dette er helgen der menn skal være menn, sympatiske trekk legges til side - der man på liv og død (bokstavelig oppfattet av enkelte har jeg inntrykk av), skal sykle fra Rena til Lillehammer. Om jeg skal delta? Nei Takk! Jeg tar heller 40-årskrisen med fatning og rak rygg. For sjelden har vi sett en midtlivskrise materialisere seg sterkere enn nettopp Briken i sine tre ulike former. Man må jo ikke sykle. Løpe eller langrenn er også alternativer - eller det ultimate, alle tre samme år!

"40 år - kanskje. Men fortsatt ung og viril. Jeg kan nemlig sykle over 9 mil"

Sportsbutikkene ler herfra til banken og tilbake, flere ganger. Kampen om å få delta blir stadig (for meg helt uforståelig) vanskeligere og vanskeligere. Det som irriterer meg mest er presset som eskalerer i landets bedrifter om deltakelse. Der det å sykle Birken blir den største selvfølge. Enkelte nettsteder har sågar anbefalt deltakerne om å sette Birken opp på CV'en. Det kan åpenbart være vanskelig å være den eneste i en ledergruppe (som preges av en misforstått machokultur) som ikke ønsker å delta. Denne kulturen har vi heldigvis ikke i det selskapet jeg jobber i. Men alle har det helt sikkert ikke like lett som meg, når spørsmålet kommer opp i november en gang og påmeldingen starter.

Uansett - det er meldt om regn og vind og alt det machoværet som er mulig å håpe på. Når dere igjen sitter på sykkelen lørdag formiddag, etter å blitt dyttet overende av en idiot med dårligere tid enn dere. Når dere ikke klarer å skille mellom gjørme, snørr og energi-gel. Når det regner på tvers og temperaturen kryper ned mot 10-11 grader...

Husk at da sitter jeg i biblioteket mitt og leser "Brennevinsdagboka" av Hunter S. Thompson, der lekre toner av Miles Davis kommer ut av høytalerne, med et glass nydelig 15 år gammel Matusalem rom. Min eneste bekymring er hvorvidt jeg skal skru varmekablene i gulvet noe ned.

Måtte den beste vinne. GOD TUR!

Into The Wild

Bøker har alltid for meg vært en viktig kilde til innsikt om mennesker som tar andre valg enn meg selv og de jeg kjenner…

Dette er boken om Christopher Johnson McCandless og hans kamp for individuell frihet og mot det etablerte karrieresamfunnet. Min historie starter med et nachspiel i april hos en kompis og en sang på hans mobiltelefon… Sangen var ”Society” av Eddie Vedder – og er fra et soundtrack album til filmen Into the Wild – basert på boken av John Krakauer… Det meste av teksten i dette innlegget er hentet fra boken til Krakauer.

Dette er historien om Chris J. McCandless aka: Alexander Supertramp.

Sommeren 1990 var han ferdig med universitetet med gode nok karakterer til å bli vurdert på Harvard. Chris ville heller ut å se på landet og startet sin tur med bilen, og haiket senere. Endelig mål var Alaska. Han forkastet den amerikanske drømmen – mot å finne seg selv. Bilen ble forlatt sommeren 1990 ved Coloradoelven. I september 1992 ble han funnet død i Alaska. Dødsårsak: SULT

Chris var åpenbart en smart gutt, med sterk innflytelse på de menneskene han møtte. Han var ingen materialist, og hadde en drøm om å leve av hva landet (villmarken) hadde å gi. Et åpenbart unikt og spennende valg. Han var imidlertid ingen sosialist (republikaner) men donerte sine sparepenger til humanitær organisasjon.

Han campet mer og mer alene. Tok strøjobber når han måtte ha penger. Hva er målet med livet?, hvilket avtrykk skal jeg sette igjen? etc. var spørsmål Chris stilte seg.



"Mr. Franz I think careers are a 20th century invention and I don't want one."— Alexander Supertramp

Chris leste mye, der favorittene var Leo Tolstoy, Henry David Thoureau og Jack London.


"Rather than Love, than Money, than Fame, give me Truth."— Henry David Thoreau


"If we admit that human life can be ruled by reason, the possibility of life is destroyed." - Leo Tolstoy

Flere deler disse verdiene - hvorfor reiste han på denne ekstreme turen som kom til å ta hans eget liv? Han var opptatt av at det ikke skulle være mulig å sulte i USA og jobbet aktivt humanitært med dette… Han begynte å omtale de rike på skolen svært negativt og som overfladiske. Chris hadde et ”vanlig” ungdomsopprør. Så fant han ut at faren hadde levd et dobbeltliv når han selv var baby. Familieverdiene ble forkastet – han skulle ut og oppleve Amerika. Bort… Chris ble aktivt påvirket av bøkene han leste. Både Londons villmarksbeskrivelser og Thoreau og Tolstojs antimaterialisme. Chris ble mer og mer opptatt av å klare seg selv uten sivilisasjonen. Thoreaus ”Civil Disobedience” ble lest hyppig. Han søkte en større mening i livet…


"Wilderness appealed to those bored or disgusted with man and his works" - Roderick Nash
”Wilderness and the American mind”

Chris var en av de som tenkte at mulige farer ikke gjaldt for ham… Som så mange andre unge menn og kvinner. Det er derfor unge burker narkotika og drikker mer enn de bør, kjører fortere enn de bør og… VERVER SEG TIL KRIG. Chris var derfor ikke annerledes – men han brukte villmarken som sitt tilskudd av adrenalin.


I april 1992 kommer han frem til ”the stampede trail” i Alaska. Han krysser elven og går innover i landet. Dette skal bli hans rubicon... Han finner en forlatt buss og bruker den til basecamp. Han har god kunnskap om hva man kan spise av vegetasjon og lærer seg jakt. Han lever godt hele våren, men blir lei isolasjonen og ønsker å komme tilbake til sivilisasjonen i juli. Han leser Tolstojs ”Family Happiness. … only certain happiness in life is to live for others…


Elven er imidlertid nå så stor at den ikke lar seg krysse. Han går derfor tilbake til basecamp og venter på august…

It’s nearly impossible for modern man to imagine what it is like to live by hunting. The life of a hunter is one of hard, seemingly continuous overland travel… Above all, the life of a hunter carries with it the threat of deprivation and death by starvation. - John M. Campbell, ”The hungry summer”.


Chris gjør to fatale feil…
1)Han har lenge spist mindre enn han trenger og har gått ned drøye 25 kilo
2)Han samler en ”peanøttlignende” vekst i en pose for oppbevaring, for å slippe å hente mat hver dag.

”Peanøttene” får en usynlig mugg i posen som blir giftig. Han får diaré, oppkast og klarer ikke å ta i seg mat og drikke. Nå går det raskt nedover.

Stadiene ved sultedød er: at kroppen begynner å konsumere seg selv, muskelsmerter, hårtap, svimmelhet, man blir kortpustet og ekstremt sensitiv til kulde…

30. juli: Extremely weak, fault of pot. seed. Much touble just to stand up. Starving. Great jeopardy

5. august: Day 100! Made it! But in weakest condition of life. Death looms as serious threat. Too weak to walk out. Have literally become trapped in the wild – no game.

12. august: I have had a happy life an thank the lord. Goodbye and may God bless all!

Chris J. McCandlesslevde ut det livet han ønsket. Han klarte imidlertid ikke å avslutte den siste turen og døde ca 18. august 1992. Han levde mer i løpet av to og et halvt år – enn svært mange gjør i løpet av 70 år.