Birken? Nei takk. 40-års krisen med rak rygg!

Dette er helgen der menn skal være menn, sympatiske trekk legges til side - der man på liv og død (bokstavelig oppfattet av enkelte har jeg inntrykk av), skal sykle fra Rena til Lillehammer. Om jeg skal delta? Nei Takk! Jeg tar heller 40-årskrisen med fatning og rak rygg. For sjelden har vi sett en midtlivskrise materialisere seg sterkere enn nettopp Briken i sine tre ulike former. Man må jo ikke sykle. Løpe eller langrenn er også alternativer - eller det ultimate, alle tre samme år!

"40 år - kanskje. Men fortsatt ung og viril. Jeg kan nemlig sykle over 9 mil"

Sportsbutikkene ler herfra til banken og tilbake, flere ganger. Kampen om å få delta blir stadig (for meg helt uforståelig) vanskeligere og vanskeligere. Det som irriterer meg mest er presset som eskalerer i landets bedrifter om deltakelse. Der det å sykle Birken blir den største selvfølge. Enkelte nettsteder har sågar anbefalt deltakerne om å sette Birken opp på CV'en. Det kan åpenbart være vanskelig å være den eneste i en ledergruppe (som preges av en misforstått machokultur) som ikke ønsker å delta. Denne kulturen har vi heldigvis ikke i det selskapet jeg jobber i. Men alle har det helt sikkert ikke like lett som meg, når spørsmålet kommer opp i november en gang og påmeldingen starter.

Uansett - det er meldt om regn og vind og alt det machoværet som er mulig å håpe på. Når dere igjen sitter på sykkelen lørdag formiddag, etter å blitt dyttet overende av en idiot med dårligere tid enn dere. Når dere ikke klarer å skille mellom gjørme, snørr og energi-gel. Når det regner på tvers og temperaturen kryper ned mot 10-11 grader...

Husk at da sitter jeg i biblioteket mitt og leser "Brennevinsdagboka" av Hunter S. Thompson, der lekre toner av Miles Davis kommer ut av høytalerne, med et glass nydelig 15 år gammel Matusalem rom. Min eneste bekymring er hvorvidt jeg skal skru varmekablene i gulvet noe ned.

Måtte den beste vinne. GOD TUR!