Norge i krig og Norge i fred – mest krig?

Etter ukens ”avsløringer” i hhv. VG og Dagbladet om holdningene hos de norske soldatene som tjenestegjør på vegne av FN, ønsker også jeg å delta i debatten. Det er viktig å understreke at jeg ikke snakker om omtalte Major Rune Wenneberg eller andre som tjenestegjør i Afghanistan spesielt – men om nordmenn i krig generelt. Siden 1948 har Norge deltatt i over 30 oppdrag i utlandet av ulik karakter. Derav innleggets overskrift. Wenneberg er i mine øyne kun et ansikt på en kultur som har eksistert i svært lang tid blant mange soldater, og som [antakelig] blir forsterket for de som tjenestegjør utenfor rikets grenser. I tillegg til de nevnte holdningene ønsker jeg å se på Norge som fredsnasjon.

Holdningene var; At krig er bedre enn sex, at hensikten er å drepe. Kulturen forhelliger vold og søker konfrontasjon fordi det gir en sjanse til å ta liv.

Dette temaet er nok for stort til å skrive om i en blogg. Mange aspekter og temaer blir derfor ikke berørt – men jeg velger likevel å lette på hjertet i et tabloidformat. Det kommer jeg til å gjøre når jeg blir engasjert, uansett tema. Leserne får avgjøre om jeg har et poeng eller ikke.

VG skriver om sjokkuttalelser fra soldatene. Dersom man blir sjokkert så ønsker jeg å legge til at et sjokk ofte kommer som resultat av at man er overrasket. I forhold til alle som nå er sjokkert over de holdninger som noen av de norske soldatene besitter – så er jeg overrasket over naiviteten til de som er sjokkert.

Hva i all verden er det som gjør at vi skal tillegge norske soldater bedre holdninger enn andre lands soldater med relativt lik kultur? De samme holdningene så vi i den danske krigsdokumentaren ”Armadillo”, og var det slik at de som så denne filmen tenkte; ”godt disse holdningene ikke finnes i Norge”? For dansker er jo ikke så like oss – eller hvordan var dette igjen?

Norge som fredsnasjon - er det korrekt?
Er det oppfattningen om at Norge kun deltar i passive fredsbevarende situasjoner i Afghanistan – i stedet for også angripende situasjoner, som gjør at vi er sjokkert? Alfred Nobel la utdeling av fredsprisen til Norge og det har nok en symbolsk virkning – men gjør det at vi liker å tenke på oss selv som en fredsnasjon, og dermed blir sjokkert?

At vi har deltatt i over 30 oppdrag på vegne av FN siden 2. verdens krig blir åpenbart vektlagt mindre i debatten. Kanskje disse holdningene i stedet for å være et unntak – alltid har eksistert? Det faktum at Norge ikke enda har avskaffet verneplikten (som er uvanlig i Europa) og at vi faktisk har en stabil våpenindustri gjennom Kongsberg Våpenfabrikk (Kongsberggruppen ASA), bør vel gjøre at vi overprøver vårt eget selvbilde som fredsnasjon?

Vi er et lite land med få innbyggere – vi har vel egentlig heller ikke noe valg enn å være fredsønskende? Norge (som andre små land) er en naturlig fredsnasjon – fordi vi ikke har noen militære krefter å slå i det internasjonale bordet med.

I tidsskriftet Arr 2/3 2004 stiller Iver B. Neumann følgende spørsmål: Kan en fredsnasjon benytte krigføring som et normalt utenrikspolitisk virkemiddel? I USA og i økende grad i Norge, spør beslutningstagerne seg selv: hvordan skal vi få bukt med den ustabiliteten som gir grobunn for terrorisme, internasjonal kriminalitet og andre ting som truer vår orden? Skal vi bombe dem, eller gi dem utviklingshjelp? Eller kanskje vi først skal bombe dem, også gi dem utviklingshjelp, slik vi gjorde i Kosovo og Afghanistan? Eller kanskje vi skal bombe dem for så å okkupere dem for å gjøre dem til vasallstater slik vi gjorde i Irak? Man kan kalle dette hva man vil, men noen fredsstrategi i tradisjonell internasjonalistisk forstand er det knapt.

Jeg synes dette er en god beskrivelse av noen betimelige spørsmål for en selvoppfattet fredsnasjon.

Holdningene til enkelte av soldatene i Afghanistan
At det kan utvikle spesielle holdninger allerede under førstegangstjenesten der man dyrker det machosentrale, som i tillegg lever den meste av året i isolasjon fra resten av ”normalsamfunnet i Norge” – kan umulig være sjokkerende. Det kjenner jeg igjen fra min egen militærtjeneste i Nord-Norge. At mitt befal den gang (Lars Lervik) i dag er sjef for den omtalte Telemarksbataljonen på Rena – er (for meg) interessant, men ikke viktig. Gruppedynamikken som skapes i disse miljøene vil ofte være spesiell – fordi gruppen består av lett påvirkelige unge mennesker som lever under unormale forhold.

Det er mulig at denne type holdninger forsterkes med soldater som tjenestegjør i et land langt fra Norge (slik at tilknytningen til nyheter, problemstillinger og beskjeftigelser som skjer i vår del av verden blir fjernt). Det er mulig at de som søker denne type tjenester antakelig har, ”spenning”, ”opplevelse” og ”økonomi” langt foran ”bistand for en bedre verden” på motivasjonsskalaen. Gitt at dette er riktig – bør vi da bli sjokkert? Soldatene som dro videre i FN tjeneste når jeg tjenestegjorde var hvert fall tydelige på hva som var motivasjonen (nå er det riktig nok noen år siden – men jeg velger å tro at motivene ikke har endret seg vesentlig). Dette ble også bekreftet av soldatene i den danske dokumentarfilmen ”Armadillo”. Kjedsomheten i leiren mens man venter på en eller annen form for action - og etter hvert adrenalinkicket når man havner i krigshandlinger.

Er det noe man skal være overrasket over – så må det i så fall være forsvarets manglende kommunikasjonsplan når en slik nyhet slapp ut. Sett med mine øyne, så måtte dette skje før eller senere, fordi jeg tror holdningene alltid har eksistert i enkelte grupper. Kanskje det var derfor forsvarsledelsen også ble blinde for kulturen – fordi den alltid har eksistert?

Hvorfor oppstår slike holdninger? Jeg tror det er få av soldatene som klarer å se det store bildet i den krigen de deltar i. Det store bildet ligger på utenrikspolitisk nivå – ikke på bakken i Afghanistan. Der er det helt andre regler og motivasjonstriggere som gjelder. For å sitere en av de danske soldatene (mens det skytes og bombes fra alle kanter) fra filmen Armadillo – ”Skulle de ikke liksom få hjelp? Dette hjelper ikke en dritt... ha ha”.

Sett med mine øyne så er det i bestefall naivt å tro at våre soldater har en helt annen standard enn andre soldater, samt at Norge utelukket er en fredsnasjon. I verste fall lukker vi øynene for fakta vi ikke ønsker å se, men som alltid har eksistert.

Sosiale medier – drept av trivialitet…

Er trivialitet sosiale mediers største utfordring? Da mener jeg de mer generell plattformene. Kan trivialitet gjøre at vi blir langt mer selektive til hvilke plattformer/arenaer vi ønsker å delta på – og at de mer spissede innholdsspesifikke plattformene (f.eks. temablogger) blir vinnerne, der de mer generelle plattformene (f.eks. Facebook) blir taperne?


Ikke benytt flere plattformer enn
du klarer å fylle med innhold!

Å si at jeg har vært en innovatør innenfor sosiale medier, er utvilsomt helt galt. At jeg sitter på en fasit om fenomenet er like galt. Jeg tror med en aktiv personlig inngang ca. 20. august 2010 at jeg ikke engang kan kalles en ”etternøler”. Det ville være å diskreditere etternølerne – de fortjener bedre enn å bli sammenlignet med meg.

Jeg kommer ikke til å kommentere den kommersielle forretningsmessige delen av sosiale medier. Jeg vil også understreke at alle negative og positive sider om bruk av mediet like mye gjelder meg selv, som andre som deltar i ulikt format her.

Sosiale medier handler for meg om to sentrale faktorer, som kommer i rekkefølge.

• Å bli sett
• Anerkjennelse

Jeg vet at ikke dette er revolusjonerende tanker – men det som er interessant er hvordan vi bruker oppmerksomheten vi får. I starten (sett fra siden for 2,5 år siden) hadde jeg inntrykk av at det var et poeng å ha flest ”venner” i antall. Jeg tror dette fortsatt stemmer til en viss grad – men det er klart at INNHOLD er også blitt mer og mer viktig. Heldigvis.

I tillegg til dette så dekker Facebook et ”kikkerbehov”. Vi kan via FB gå inn i fotoalbummene til mennesker vi er ”venn” med. Som alle FB-brukere vet så er ”venn” et relativt begrep. Brorparten av vennelisten vil aldri kunne være dine nærmeste som du også snakker med jevnlig på telefonen. Dersom jeg skulle ringt opp alle på min venneliste – så tror jeg mange av disse ville blitt svært overrasket. Likevel kan jeg se i albumene med relativt private bilder av familien tatt ved juletider eller på en ferie. Selv opplever jeg det som ubehagelig å gå inn i slike album. Selv om jeg har tilgang - så blir dette altfor privat for meg. At mange likevel får tilfredsstilt sin kikkermentalitet, på samme måte som det å se på realityprogram er det liten tvil om. Behovet for å få tilgang til andres privatliv er nok den viktigste faktoren til at hypotesen i artikkelens heading ikke holder.

Positive trekk med Facebook og Blogger; Det åpenbare er at plattformene tillater at deltakerne bestemmer innholdet selv. Dette kan skape gode innlegg som skaper debatt, ønske om endringer som får så mange tilhengere at samfunnet reagerer (f.eks. Grandiosa uten paprika), anbefalinger og deling av spennende opplevelser som kan benyttes i personlige øyemed. I tillegg får man en større mulighet til å holde kontakten med mer perifere venner. Dette er bra – veldig bra!

Jeg må også si at det er noen som skriver godt. Alt fra hysterisk morsomme ”one-linere” på FB, til gode anbefalinger på film, konserter, reisemål el. Dette har nytteverdi. Det finnes også en rekke gode blogger om alt fra bokanmeldelser via interiør til hundeoppdrett. Keep up the good work! Da blir denne plattformen også et vindu for personlig merkevarebygging. Hvorvidt deltakerne av FB er bevisst dette, tror jeg varierer i stor grad.

Hva som irriterer meg med mediene er; Trivialiteten. Jeg kjenner allerede at jeg HATER trivialiteten innenfor sosiale medier. Noen personer har av en eller annen uforklarlig grunn et behov for å bli sett og få anerkjennelse på alt fra å bake en kake til å fortelle at ”nå er det helg”. Vel – jeg HAR kalender, jeg VET at det er helg. Det eneste som mangler er ”nå går jeg på do”. Mye av informasjonen som legges ut har absolutt ingen verdi.

Det er mulig vi som nærmer oss 40 år er litt stressa med innholdet vårt – der målsettingen antakelig er en blanding av kul og leken, men seriøs og reflektert-ish. Jeg tror ikke de unge er mindre stressa.

Men trenger man å bli stressa over at man ikke har noe å poste på alle plattformene samtidig? Det understreker poenget med innleggets overskrift. Velg deg noen få plattformer og gjør dette skikkelig. Ikke kast deg ut på mange plattformer samtidig uten en plan og mening. Må alle ha en plan eller mening da? Alle har jo rett til å si hva de vil… Enig i det, men med en plan blir det mye interessant å lese. Derfor:

Jeg trenger ikke mer informasjon om hvem som har bakt kake! At du akkurat nå spiser sjokolade, eller at du har vont i hodet.

Jeg forsøker ikke å ta på meg en rolle om at jeg har ”knekt en udefinert kode” rundt fenomenet. Absolutt ikke – her har jeg svært mye å lære. Kvaliteten på mine innlegg er i bestefall variert, og har helt klart ulike nivåer av trivialitet. Derfor er det supert om noen er generelt dødelig uenig i mine refleksjoner. Jeg mener likevel at deltakerne på bla. Facebook bør være mer bevisst over innholdsverdien i hva de skriver, og ikke panisk rope ”her er jeg – se på meg”, uten at de egentlig har noe å si!

Sett med mine øyne så er trivialitet sosiale mediers største utfordring. Da blir det bare kjedelig. Kjedelige ting trenger vi ikke. Aldri!

PS: Du finner flere artikler i arkivet til høyre.

Miljøvern – selve definisjonen på luksus, og derav kun for de rike?

Husker du da vi snakket om global oppvarming, miljøet og vår bekymring for de neste generasjonene? Ja – det var en stund siden!

2006/2007 kan antakelig kalles miljøvernets gyllende år. I 2006 kom Al Gores Oscarbelønnede film ”An Inconvenient Truth” og i 2007 fikk den samme Gore og FNs Klimapanel fredsprisen her i Norge. Begrunnelsen til Den Norske Nobelkomite var; ”... å legge grunnlag for de tiltak som kreves for å motvirke disse endringene”. En grønn tid med andre ord – men 2007 er jo veldig lenge siden, eller?

Det er spesielt setningens del om ”å legge grunnlaget for de tiltak som kreves” som er interessant. Hvordan har du opplevd og etterlevd den store forskjellen siden 2007? Dette er en vanskelig materie, men det er på sin plass å se hvor vi har beveget oss siden 2006/07.

Våren 2008 var alt fortsatt gull og (bokstavlig talt) grønne skoger. Miljøet hadde fortsatt god spalteplass i mediebildet. Det var på høsten alt raknet. Høsten 2008 kom finanskrisen dundrende inn og veltet den ene storbanken etter den andre. Dette tok all spalteplass i avisene, og global oppvarming ble fjernet med et pennestrøk i aktualitetsbildet. Vi ble kjent med uttrykket ”Subprime”, som i praksis betyr at inntektssultne banker ukritisk deler ut lån til ulikvide kunder som absolutt ikke skulle hatt lån. Disse kundene var det mange av.

Børsene over store deler av verden halverte sin verdi i løpet av høsten 2008 som en dominoeffekt av bankkonkurser. Det var et ufattelig stort kronemessig verdifall, som igjen gjør at muligheten til å låne og investere i arbeidsplasser og vekst for fremtiden – blir borte. Det ble veldig dårlig makroøkonomisk stemning.

Klimamøtet i København:
For å heve fokus på miljø ble det holdt konferanse i København desember 2009. Målsettingen var å få på plass en ny Kyotoavtale – Kyoto 2. Målet med klimamøtet var å få underskrevet en avtale som forplikter verdens mektigste land (og verdens største forurensere) til å gjøre tiltak som begrenser den globale oppvarmingen til to grader.

Det verden imidlertid fikk var en avtale med en intensjon om å begrense global oppvarming til to grader. Som vi ser er ikke dette helt det samme som målsettingen. Det er stor avstand mellom ”Intensjon om” og ”forpliktelse”. Med finanskrisen hengende over seg var det ikke rom for verden å ha to tanker i hodet samtidig. Miljø OG økonomi – det ble for vanskelig.

Dagens situasjon for prosjekter (fra Aftenposten):
Miljøkommunene: I 2007 ble Ås kommune, sammen med 21 andre kommuner, utpekt av daværende regional- og kommunalminister Åslaug Haga (Sp) til å være fyrtårn som skulle gå foran og være til inspirasjon i «tidenes klimadugnad». Store resultater skulle kunne fremvises på kort tid. Tre år senere er resultatene uteblitt der prosjektet verken har fokus eller oppfølging.

Kildesortering i Oslo: Sluttføringen av «kommunens viktigste miljøtiltak» er stanset på ubestemt tid. Årsaken er at flexus-kortet og nye Holmenkollen ble for dyre prosjekter. Et nytt hopp ble altså prioritert fremfor miljøet. Et prestisjeprosjekt av en hoppbakke som ble 280 millioner dyrere enn antatt. Sover Oslo Byråd godt om natten med en slik prioritering?

Konklusjon:
Jeg er ikke mindre kritisk til mitt eget bidrag for en mer miljøvennlig verden. Jeg klarer ikke å engasjere og motivere meg, og jeg skjønner ikke hvorfor. Å ta vare på planeten blir av en eller annen uforklarlig grunn ikke viktig nok!

Tidsaspektet er åpenbart viktig. Det er antakelig lite som vil endre seg i min tid på jorda, uansett om jeg sorterer søppel, bruker sparepærer, reduserer mitt Co2 utslipp. Jeg er derfor nærmest sjokkert over min egen egoisme. Jeg har valgt å få barn men klarer paradoksalt ikke å motivere meg for en sunn fremtid.

Det kommer helt sikkert en ny miljøbølge, nye generasjoner med nye krefter som ønsker å se litt lenger enn sin egen navle. Forhåpentligvis om ikke så altfor lenge. Vi andre får smøre oss med tålmodighet, og mens vi venter får vi bruke vårt Flexuskort opp for å se verdenscuppen i stor bakke et par ganger – som ble prioritert over miljøtiltak for hovedstaden.

Det kan se ut til at miljøvern er en luksus vi ikke unner oss før alle andre behov er dekket – og følgelig blir det største av alle typer luksus. Konklusjonen sett med mine øyne er at når våre økonomiske og materielle rammer trues – så er miljøet, herunder våre neste generasjoners mulighet for gode og sunne omgivelser, det første vi velger bort.


Også her er vi oss selv nærmest – hvert fall de fleste av oss. Dessverre.

Er politisk korrekt "Keiserens nye klær"?

Her om dagen fortalte en venn til meg at han hadde sett ”The Expendables” (den nye filmen til Sylvester Stallone m.fl.) – og han ga den terningkast 8! Denne overlegne positive kritikken gledet meg stort, fordi det utstråler en styrke å elske en film som er så langt unna politisk korrekt som det er mulig å komme. For en fantastisk befriende kommentar – for en sjeldenhet.

Jeg tipper du, til en viss grad, er opptatt av fasaden din. Det er noen interesser du liker å bli gjenkjent på. Du kjenner helt sikkert også til hva dine venner og bekjente liker å bli gjenkjent på – i tillegg til at noen er mer opptatt av disse faktorene enn andre. Det samme gjelder når vi møter nye mennesker, som ofte ønsker å presisere sin personlighet ved å overfokusere på enkeltinteresser. Da blir det kanskje enda tydeligere, fordi man har kortere tid på å plante sin ønskede identitet.

Noen baserer sine interesser etter lister du finner i for eksempel Elle, Natt & Dag, GQ eller på P2 – der det viktigste er å ha interesser som hever seg over allmennkulturen. Jobbe seg opp mot den kulturelle elite, ved å jobbe beinhardt med å finne det nye, det siste, det som nesten ingen har hørt om. Når elementet har levd en viss periode, og ikke minst spred seg ned til neste litt større gruppe, så må det forkastes og behandles som gårsdagens nyheter.

Nå gjelder dette ikke bare kulturelle aktiviteter. Det kan like gjerne være mat, drikke, TV-programmer (eller forkastelsen av TV som underholdningselement), holdning til sosiale medier, teater, opera etc.

I overkant banalt kan eksemplene være at; Når sukkerholdig brus er tabu, når røyking er bare trist (og du behandler de som syke og avvikere), når pølser er ekkelt, når mangel på medlemskap i treningssklubb er uforståelig, når det er flaut å spise potetgull offentlig, når kriminallitteratur blir hjernedødt, når taco på en fredag er harry, når det du ikke kan se live på en scene er ikke verdt å se, når TV er for ”grasrota” og når du ikke hører på et band som startet før år 2005 – da er du kanskje for politisk korrekt.

Dersom du blir for korrekt kan noen av oss bli skeptiske. Du er opptatt av det samfunnet oppfatter som korrekt – hele tiden. Du blir litt "verdensmester i ting som faktisk ikke betyr noe".

Mine mest spennende venner har minst en ”greie” jeg ikke klarer å forstå, minst et avvik i interessene som ikke henger sammen med resten av personligheten. Det gjør disse personene uforutsigbare, og er åpenbart med på å gjøre dem litt mer spennende.

Hva er din bibel?

Er man typen som hele tiden har kontroll på hva som ”gjelder” eller politisk korrekt, innenfor alle områder, er opptatt av å få sagt dette så ofte som mulig, samt bruker det som leveregler. Da mener jeg denne personen egentlig står som keiseren i eventyret til H. C. Andersen (med noen beundrere) - men egentlig helt naken (eller i undertøyet for å være presis). Jeg ser de da som uten egne meninger og identitet. Da blir jeg raskt denne lille gutten (eller var det en jente?) fra eventyret og påpeker deres mangler på selvstendige tanker – for mer kjedelige mennesker kan jeg faktisk ikke tenkte meg.

Forbrytelse og Straff - anno 2010

Denne uken leste jeg en artikkel skrevet av Shawn Harte som sitter på "Death Row" i Nevada, USA og venter på at straffen skal bli fullbyrdet. Artikkelen viser at Harte er en svært reflektert mann, og artikkelen tar opp et par (for meg) interessante temaer - deriblant begrepet; Tid. Tid kommer jeg tilbake til. Artikkelen til Harte fikk meg også til å tenke tilbake på boken Forbrytelse og Straff av Fjodor M. Dostojevskij, som jeg leste for drøye 10 år siden

Boken kom første gang ut i 1866, oppdelt i 12 deler i et tidsskrift gjennom hele det året. Boken er like aktuell i dag og fortsatt står den som en av de beste bøkene jeg har lest.

Nå kan det virke i overkant "strebersk/korrekt" å ha Dostojevskij som en av favorittforfatterne, men jeg kan berolige med alle at Forbrytelse og Straff verken er tung eller komplisert. Det er en god inngang til forfatterskapet av denne anerkjente dikteren for enhver litteraturinteressert/ samfunnsengasjert.

Et hvert samfunn har et sett regler eller normer som vi følger - spørsmålet er hvordan vi reagerer, og om vi reagerer, dersom noen bryter reglene eller normene? Dette har vi et individuelt forhold til. Jeg reagerer på andre ting enn det du gjør - men det også åpenbart ting som vi reagerer på i fellesskap. Boken til Dostojevskij tar opp en rekke temaer. Den ser blant annet på hvordan en som forårsaker en forbrytelse - retterferdiggjør den ovenfor seg selv, slik at samvittigheten skal bli enklere å bære. For meg er likevel det mest interessante temaet/spørsmålet, slik jeg leser boken:

Dersom noen gjør noe galt (ikke nødvendigvis straffbart, men uten for de normer eller regler vi mener er etisk riktige) - kan da samme person gjøre NOE ANNET og dermed få det samme likeverd i samfunnet som før hendelsen fant sted?

Med likeverd mener jeg her at vi igjen ser på personen som om dette "gale" aldri har funnet sted - og følgelig er visket bort fra hukommelsen vår.

Dersom man har reist mye og velger guttetur i stedet for familien (mot samboerens vilje) - holder det da å kjøpe gaver til ungene og samboer? Dersom man har vært utro - holder det med diamantring? Dersom sjefen din tar ditt arbeid og kaller det sitt eget - holder det da med ekstra lønnsøkning? Dersom du har tatt livet av noen - holder det da med 7 år i fengsel?

Vil personene som har forårsaket skaden her bli sett på med like øyne - som om det ikke har skjedd, basert på gaven til den forårsakede eller samfunnsstraffen? Hvem har i såfall rett til å dømme? Skal det være de som har følt smerten, eller en objektiv (i den grad det finnes) person eller instans?

Sett med mine øyne er det aldri mulig å gjøre "noe annet" for å bøte på de negative handlingene man har gjort. Uansett hvem som dømmer. Disse handlingene må man leve med resten av livet og det er også noe som er med på å forme vår personlighet. Det er ikke dermed sagt at man alltid skal velge det andre mener er riktig. Dersom man kontinuerlig velger bort det man egentlig ønsker å gjøre, til fordel for det samfunnet rundt oss ønsker at vi skal gjøre - vil man leve et liv på kompromiss med sitt egentlige "jeg". Er det i så fall et godt og fullverdig liv?

Tilgivelse er åpenbart en viktig egenskap - og blir aktivt berørt i artikkelen til Harte fra "death row". Det er like åpenbart at det er enklere å tilgi mennesker som har forårsaket noe ovenfor andre - enn mot en selv. Det er derfor lettere for samfunnet å tilgi enn for de som er direkte rammet av ugjerningen.

At Harte også tar opp begrepet TID, er ikke så merkelig for en person som har fått fastsatt et tidspunkt for når han skal dø. Tid gjør at vi endres, at alt endres – som Heraklit var inne på i sin filosofi. Eller mer populært; Endring er det eneste som er konstant. Tid påvirker blant annet vår evne til å tilgi, glemme og overse.

Siden mitt poeng er at man ikke kan gjøre noe ”annet” for å bli likestilt, og at man heller ikke skal leve for mye på kompromiss med seg selv, må man finne en balanse mellom verdiene som er viktige for deg og verdiene til samfunnet rundt deg. Det er med andre ord litt viktig å ikke være så fryktelig opptatt av hva samfunnet rundt deg hele tiden mener. Jeg oppfordrer absolutt ikke til lovbrudd, men mer å gi litt faen i å være så politisk korrekt. Med tiden vil de fleste se summen av dine handlinger i et (relativt sett) positivt lys uansett.

"Politisk korrekt" kjenner jeg allerede at jeg kommer tilbake til senere. Les Forbrytelse og Straff – du kommer ikke til å glemme den boka.