Denne uken leste jeg en artikkel skrevet av Shawn Harte som sitter på "Death Row" i Nevada, USA og venter på at straffen skal bli fullbyrdet. Artikkelen viser at Harte er en svært reflektert mann, og artikkelen tar opp et par (for meg) interessante temaer - deriblant begrepet; Tid. Tid kommer jeg tilbake til. Artikkelen til Harte fikk meg også til å tenke tilbake på boken Forbrytelse og Straff av Fjodor M. Dostojevskij, som jeg leste for drøye 10 år siden
Boken kom første gang ut i 1866, oppdelt i 12 deler i et tidsskrift gjennom hele det året. Boken er like aktuell i dag og fortsatt står den som en av de beste bøkene jeg har lest.
Nå kan det virke i overkant "strebersk/korrekt" å ha Dostojevskij som en av favorittforfatterne, men jeg
kan berolige med alle at Forbrytelse og Straff verken er tung eller komplisert. Det er en god inngang til forfatterskapet av denne anerkjente dikteren for enhver litteraturinteressert/ samfunnsengasjert.
Et hvert samfunn har et sett regler eller normer som vi følger - spørsmålet er hvordan vi reagerer, og om vi reagerer, dersom noen bryter reglene eller normene? Dette har vi et individuelt forhold til. Jeg reagerer på andre ting enn det du gjør - men det også åpenbart ting som vi reagerer på i fellesskap. Boken til Dostojevskij tar opp en rekke temaer. Den ser blant annet på hvordan en som forårsaker en forbrytelse - retterferdiggjør den ovenfor seg selv, slik at samvittigheten skal bli enklere å bære. For meg er likevel det mest interessante temaet/spørsmålet, slik jeg leser boken:
Med likeverd mener jeg her at vi igjen ser på personen som om dette "gale" aldri har funnet sted - og følgelig er visket bort fra hukommelsen vår.
Dersom man har reist mye og velger guttetur i stedet for familien (mot samboerens vilje) - holder det da å kjøpe gaver til ungene og samboer? Dersom man har vært utro - holder det med diamantring? Dersom sjefen din tar ditt arbeid og kaller det sitt eget - holder det da med ekstra lønnsøkning? Dersom du har tatt livet av noen - holder det da med 7 år i fengsel?
Vil personene som har forårsaket skaden her bli sett på med like øyne - som om det ikke har skjedd, basert på gaven til den forårsakede eller samfunnsstraffen? Hvem har i såfall rett til å dømme? Skal det være de som har følt smerten, eller en objektiv (i den grad det finnes) person eller instans?
Sett med mine øyne er det aldri mulig å gjøre "noe annet" for å bøte på de negative handlingene man har gjort. Uansett hvem som dømmer. Disse handlingene må man leve med resten av livet og det er også noe som er med på å forme vår personlighet. Det er ikke dermed sagt at man alltid skal velge det andre mener er riktig. Dersom man kontinuerlig velger bort det man egentlig ønsker å gjøre, til fordel for det samfunnet rundt oss ønsker at vi skal gjøre - vil man leve et liv på kompromiss med sitt egentlige "jeg". Er det i så fall et godt og fullverdig liv?
Tilgivelse er åpenbart en viktig egenskap - og blir aktivt berørt i artikkelen til Harte fra "death row". Det er like åpenbart at det er enklere å tilgi mennesker som har forårsaket noe ovenfor andre - enn mot en selv. Det er derfor lettere for samfunnet å tilgi enn for de som er direkte rammet av ugjerningen.
At Harte også tar opp begrepet TID, er ikke så merkelig for en person som har fått fastsatt et tidspunkt for når han skal dø. Tid gjør at vi endres, at alt endres – som Heraklit var inne på i sin filosofi. Eller mer populært; Endring er det eneste som er konstant. Tid påvirker blant annet vår evne til å tilgi, glemme og overse.
Siden mitt poeng er at man ikke kan gjøre noe ”annet” for å bli likestilt, og at man heller ikke skal leve for mye på kompromiss med seg selv, må man finne en balanse mellom verdiene som er viktige for deg og verdiene til samfunnet rundt deg. Det er med andre ord litt viktig å ikke være så fryktelig opptatt av hva samfunnet rundt deg hele tiden mener. Jeg oppfordrer absolutt ikke til lovbrudd, men mer å gi litt faen i å være så politisk korrekt. Med tiden vil de fleste se summen av dine handlinger i et (relativt sett) positivt lys uansett.
"Politisk korrekt" kjenner jeg allerede at jeg kommer tilbake til senere. Les Forbrytelse og Straff – du kommer ikke til å glemme den boka.
Boken kom første gang ut i 1866, oppdelt i 12 deler i et tidsskrift gjennom hele det året. Boken er like aktuell i dag og fortsatt står den som en av de beste bøkene jeg har lest.
Nå kan det virke i overkant "strebersk/korrekt" å ha Dostojevskij som en av favorittforfatterne, men jeg
kan berolige med alle at Forbrytelse og Straff verken er tung eller komplisert. Det er en god inngang til forfatterskapet av denne anerkjente dikteren for enhver litteraturinteressert/ samfunnsengasjert. Et hvert samfunn har et sett regler eller normer som vi følger - spørsmålet er hvordan vi reagerer, og om vi reagerer, dersom noen bryter reglene eller normene? Dette har vi et individuelt forhold til. Jeg reagerer på andre ting enn det du gjør - men det også åpenbart ting som vi reagerer på i fellesskap. Boken til Dostojevskij tar opp en rekke temaer. Den ser blant annet på hvordan en som forårsaker en forbrytelse - retterferdiggjør den ovenfor seg selv, slik at samvittigheten skal bli enklere å bære. For meg er likevel det mest interessante temaet/spørsmålet, slik jeg leser boken:
Dersom noen gjør noe galt (ikke nødvendigvis straffbart, men uten for de normer eller regler vi mener er etisk riktige) - kan da samme person gjøre NOE ANNET og dermed få det samme likeverd i samfunnet som før hendelsen fant sted?
Med likeverd mener jeg her at vi igjen ser på personen som om dette "gale" aldri har funnet sted - og følgelig er visket bort fra hukommelsen vår.
Dersom man har reist mye og velger guttetur i stedet for familien (mot samboerens vilje) - holder det da å kjøpe gaver til ungene og samboer? Dersom man har vært utro - holder det med diamantring? Dersom sjefen din tar ditt arbeid og kaller det sitt eget - holder det da med ekstra lønnsøkning? Dersom du har tatt livet av noen - holder det da med 7 år i fengsel?
Vil personene som har forårsaket skaden her bli sett på med like øyne - som om det ikke har skjedd, basert på gaven til den forårsakede eller samfunnsstraffen? Hvem har i såfall rett til å dømme? Skal det være de som har følt smerten, eller en objektiv (i den grad det finnes) person eller instans?
Sett med mine øyne er det aldri mulig å gjøre "noe annet" for å bøte på de negative handlingene man har gjort. Uansett hvem som dømmer. Disse handlingene må man leve med resten av livet og det er også noe som er med på å forme vår personlighet. Det er ikke dermed sagt at man alltid skal velge det andre mener er riktig. Dersom man kontinuerlig velger bort det man egentlig ønsker å gjøre, til fordel for det samfunnet rundt oss ønsker at vi skal gjøre - vil man leve et liv på kompromiss med sitt egentlige "jeg". Er det i så fall et godt og fullverdig liv?
Tilgivelse er åpenbart en viktig egenskap - og blir aktivt berørt i artikkelen til Harte fra "death row". Det er like åpenbart at det er enklere å tilgi mennesker som har forårsaket noe ovenfor andre - enn mot en selv. Det er derfor lettere for samfunnet å tilgi enn for de som er direkte rammet av ugjerningen.
At Harte også tar opp begrepet TID, er ikke så merkelig for en person som har fått fastsatt et tidspunkt for når han skal dø. Tid gjør at vi endres, at alt endres – som Heraklit var inne på i sin filosofi. Eller mer populært; Endring er det eneste som er konstant. Tid påvirker blant annet vår evne til å tilgi, glemme og overse.
Siden mitt poeng er at man ikke kan gjøre noe ”annet” for å bli likestilt, og at man heller ikke skal leve for mye på kompromiss med seg selv, må man finne en balanse mellom verdiene som er viktige for deg og verdiene til samfunnet rundt deg. Det er med andre ord litt viktig å ikke være så fryktelig opptatt av hva samfunnet rundt deg hele tiden mener. Jeg oppfordrer absolutt ikke til lovbrudd, men mer å gi litt faen i å være så politisk korrekt. Med tiden vil de fleste se summen av dine handlinger i et (relativt sett) positivt lys uansett.
"Politisk korrekt" kjenner jeg allerede at jeg kommer tilbake til senere. Les Forbrytelse og Straff – du kommer ikke til å glemme den boka.
Det finnes ikke noe godt norsk ord for redemption.
SvarSlett