Reality Serier – til ny bunnotering!

Hvor lavt er det mulig å sikte på ambisjonsskalaen? Når skal publikum kollektivt si fra at vi nå er ferdig med denne type underholdning? Til min store overraskelse ser jeg at det stadig dukker opp nye realityserier. Konseptene er mange; Den Store Reisen, Robinson, 71 grader nord, The hills, Linni, Petter elsker Mari, Sporløs, Jakten på kjærligheten, Paradice Hotel, Rikingen, X-factor etc. Denne uken skal jeg se litt på motivasjonen til TV-selskapene og til deltakerne.

Hva skyldes fasinasjonen?
Sett med mine øyne er den bærende ideen er at noen skal bli uvenner. Et annet fenomen er at noen glemmer kameraene og har samme handlingsmønster foran tusenvis av TV-tittere, som om de var helt alene på et lukket rom. Da blir det drama og god TV-underholdning, fordi seerne i begge tilfellene blir ukomfortable, flaue og ille berørt på vedkommendes vegne. Fenomenet må tokes som en antimisunnelse – der vi fråtser i gleden over at vi ikke er i deres sko, mens vi sitter under pleddet, drikker brus og skyver inn popcorn.

Det er også naturlig å dele seriene i to grupper. I noen av seriene er det en konkurranse etter ”last man standing”-prinsippet. Andre serier viser kun et utdrag av hverdagslivet til deltakerne. Men selv om konseptene fremstår som forskjellige, ser vi at de egentlig er svært like.

Hva får deltakerne til å melde seg på?
Kunstneren Andy Warhol sa allerede i 1968 at; ”i fremtiden vil alle være verdensberømt i 15 minutter”. Dette er senere omtalt som ”15 minuttes of fame”. Utsagnet er 42 år gammelt, men like aktuelt enda. Opplevd verdi av å få ansiktet sitt på TV har åpenbart ikke blitt mindre enn i 1968.

Målsettingen er nok enkel. Det handler om å bli sett. Tre ut av anonymiteten og inn i fasen hvor du blir gjenkjent – av vilt fremmede personer. Der eksisterer tydeligvis enden på regnbuen. Om gjenkjennelsen baseres på pinlige, ekstreme, rasistiske, kloke, idiotiske, hverdagslige eller imponerende hendelser er ikke viktig. Vi blir fasinert av de som har vært på TV, de som blir gjenkjent i hele landet. Blir man gjenkjent så er man kjendis – og kjendiser; de er annerledes enn resten av den grå massen. Der vil vi også være. Der lyset skinner litt klarere – der andre snur seg etter deg. Blir vi kjent med en kjendis, så er vi også nesten kjendiser. Det hadde vært noe! Da kan du heve deg over den grå massen du også! Fantastisk.

Stjerner – hvilke stjerner?
Og de blir stjerner – fordi du og jeg behandler dem som stjerner. Vi snur oss når vi ser dem, vi peker og tar bilder. Forteller venner og kjente hvem vi har sett og møtt. Dette gjør vi fordi det gjør jo oss også litt mer interessante. Det vil vi være.

I tillegg ser vi på disse seriene de deltar i. Vi får åpenbart ikke nok av denne smugtittingen i enkeltmenneskers kriser, gleder, krangler og andre private hendelser. Jo flere seere, jo større stjerner – jo flere serier dukker opp. En herlig spiraleffekt. Gratulerer!

Nytt lavmål
Jeg er nok ikke i målgruppen for ”Oslo Girls” som er en del av VGTV. Jeg innrømmer lett at jeg så første episode. Det er fascinerende å finne et konsept som sett med mine øyne ikke har noe som helst innhold. Produksjonsselskapet bommet liksom på hele ambisjonsskalaen – og satte dermed ny standard for ny bunnotering. Det må vel være lov som publikummer å kreve en slags bærende idé – eller et konsept?

Hvem ser på konseptene/seriene?
Det er du og jeg. Vi forsøker å klore oss fast i at akkurat dette konseptet har en vri som gjør det interessant for meg, fordi vi har laget (for oss selv) en intellektuell kobling til konseptet – som vi faktisk tror på. Hvert fall er vi overbevist nok. Da er det akseptabelt å se på serien/kosepet – fordi vi ser ikke på det som realityserie. Vi ser på det fra en annen vinkel som gjør at det egentlig ikke er en realityserie.

Jeg håper vi kan være enige om at innholdet rundt rettferdiggjøringen i forrige avsnitt bare er vås. Du ser på en realityserie av hensyn til de to faktorene nevnt øverst i artikkelen. Mulighet for at noen skal bli uvenner og at de skal gjøre ting du føler deg ille til mote av å se på.

En interessant faktor er nettopp at det er svært få som er villige til å bekrefte at de følger med på reality-serier. Hvis de skulle komme til å nevne dette i sosiale lag – har de umiddelbart et behov for å forsvare seg og fortelle hvorfor de ser på serien. Og dette gjør de uten at noen i det hele tatt har stilt spørsmål om motivasjonen for tidsbruken. Det blir jeg fasinert av – dette behovet for forsvarstale. For meg kan du se på hva du vil – jeg lover at akkurat det endrer ikke mitt syn på din personlighet vesentlig.

Kreativiteten for å pakke inn konseptene virker uendelig, og med seertallene er det ingen grunn for TV-selskapene å stoppe med disse produksjonene. Selv om konseptene har forskjellig navn kjære leser – håper jeg vi kan være enige om at vi egentlig ser Big Brother Sesong 1 i reprise. Hver eneste gang.

Lykkelig uvitende - eller ulykkelig velinformert?

Det man ikke vet har man ikke vondt av, eller ”Ignorance is Bliss”. Er det alltid best å vite – eller er det noen ting det er best å ikke være klar over? ” Kunnskap er makt”, men trenger vi alltid denne makten som kunnskapen gir?

Det er en relativt kjent sak at jo mer du vet – jo mer blir du klar over alt du ikke vet. Jo mer intelligent du er jo mer forstår du hvor stort bildet er i den totale vitenskapen.

Hvis vi ser ut fra vår egen ungdom da vi ikke lenger var så opptatt av å være en i mengden, der våre egne meninger endelig betydde noe – og vi turte å si dem høyt. Antakelig en gang på undoms-/videregående skolen. For noen tidligere enn dette også. Her brant vi for våre meninger og diskuterte om løst og fast – der bildet ofte (hvert fall for mitt eget vedkommende) var binært, eller sort/hvitt om du vil. Enten var jeg 100% for en sak eller så var jeg 100% mot en sak. Det var svært få nyanser.

Etter hvert som jeg blir eldre så er jeg flinkere til å se temaer fra ulike sider, samt se de positive trekk som finnes i andres meninger og argumentasjonsrekker. Gjerne fra mennesker som har annen bakgrunn enn meg selv – og herigjennom se verdien av å ha et kontaktnettverk med mennesker som er annerledes enn meg selv. Ved å se og verdsette disse verdiene blir det nødvendigvis færre entydige JA eller NEI som svar i livet, jo eldre jeg blir. Men gjør denne nyanseoppmerksomheten at jeg blir lykkeligere?

Den ytterste konsekvensen av å se et tema fra mange sider kan bli en form for beslutningsvegring. Trist for de som [les: er så intelligente] havner i denne situasjonen. Selv er jeg åpenbart ikke i den situasjonen og slenger fortsatt av meg bastante påstander og både JA’er og Nei’er i øst og vest. Jeg er likevel klar over at beslutningen sjelden er så enkel.

Dette har jeg forsøkt å vise i en modell jeg har tegnet:

Modellen sier at når du er i toppen så vet du svært lite (objektivt sett), men selv tror du at du vet alt. Subjektivt er dette følgelig en ganske lykkelig situasjon. Du flytter deg lagvis vertikalt nedover på trekanten fra toppen etter hvert som du får mer kunnskap. Jo lenger ned du beveger deg fra toppen av trekanten, jo større blir rommet (til venstre i modellen) du ikke vet noe om – som du i tillegg blir klar over. Det vil (bør) skape større og større frustrasjon – fordi jo mer kunnskap du besitter jo mer forstår du at du ikke vet.

Ut fra dette resonnementet er det mulig å konkludere med ”lykkelig uvitende” – som er artikkelens tittel. Spørsmålet er om vi kan leve uten kunnskap, eller med begrenset kunnskap? Hvordan overføres dette til mennesker?

Informasjon om mennesker
Hva med informasjon om mennesker som står deg nær? Er det også er mulig å si ”lykkelig uvitende” – eller ønsker du å vite ALT om de menneskene du omgås med? Fra boken og den aktuelle TV-serien ”Menn Som Hater Kvinner/Millenium” sier rollefiguren Lizbeth Salander at (i overført betydning) ”Alle mennesker har en historie de ønsker å skjule – graver du dypt nok finner du alltid noe”. Er det riktig – og hvis det er riktig, er det da viktig å få vite om disse historiene?

Men hva med personlige informasjon som faktisk vil endre din oppfatning radikalt av et menneske? Tenk deg at du møter et menneske i voksen alder (f.eks. i jobbsammenheng) – som du finner tonen med. Dere blir etter hvert svært gode venner og bruker mye tid sammen – som dere begge setter pris på. En person du har gode samtaler med, en som du kan vende deg til i tyngre perioder og som du gjerne deler dine gleder med. Dere kommer svært nær hverandre og du ser dette som en av dine beste venner. Så etter mange år med vennskap får du kjennskap til at denne personen har et mørkt kapittel i sin historie. Dette skjedde lenge før dere møttes og var et miljø personen tar totalt avstand fra i dag. Personen var f.eks. ekstrem nazist som brukte kveldene sine i gjenger med målsetting om å finne innvandrere de banket opp (banalt eksempel – men godt nok i denne sammenheng).

Dette ville (forhåpentligvis) endre ditt syn på vennen du nå har hatt i en årrekke. Ville du brutt all kontakt (også ut fra et narsissistisk synspunkt rundt – hva vil dine andre venner si om de visste at du var venn med en tidligere nazist?), ville du tilgitt (og takket for oppriktigheten) – eller ville du ikke brydd deg om historien? Denne kunnskapen ville gi deg makt til å velge reaksjon.

Skattelistene
Denne uken ble skattelistene lagt ut – der du kan søke på alle du kjenner og vet om, som er av interesse på dette feltet. Norge er et av de få landene der dette er mulig. I tillegg kan du via GPS finne ut hvem som tjener mest i forhold til nabolaget av den adressen du til enhver tid befinner deg på. Har det da gått for lang – eller er all informasjon og åpenhet av interesse. Denne type tjenester (tilgang til alles inntekt og formue) er helt sikker interessant for de som livnærer seg av innbrudd hvert fall. Jeg synes det er svært betenkelig at det skal være mulig å grafse i andres relativt private informasjon.

Konklusjon
Å kunne kalle seg allvitende vil uansett ikke være mulig, basert på modellen over – der det antakelig heller ikke er en målsetting. Sett med mine øyne vil jeg leve godt uten å vite alt om enkelte temaer, både sett i et privat øyemed – og fra et filosofisk synspunkt. Antakelig svært mange temaer. Jeg tror heller ikke at det vil komme så mye godt ut av at all informasjon om alle mennesker blir spredd ut til allmennheten – der et fragment av dette er skattelistene som denne uken ble lagt ut. Denne makten (sammen med andre temaer) kan jeg lett være foruten.

PS: Flere artikler finner du i arkivet til høyre

Adopsjon

Jeg ble minnet på adopsjonstemaet under Unicefs humorkveld på TV forrige helg. Nå var det riktig nok fjernadopsjon – men jeg tenkte likegodt jeg kunne ta opp den byråkratiske prosessen ved adopsjon av barn til Norge. Jeg ser også på motiver for adopsjon (herunder egoisme) og forsøker å belyse at det å bli adoptert ikke nødvendigvis oppleves som Utopia. Jeg ser også på menneskehandel. Misforstå meg rett – det er mange gode grunner til å adoptere, men bildet er åpenbart fragmentert.

Først vil jeg understreke:

Hensynet til barnet må alltid komme i første rekke.

Adopsjon med to forskjellige motiver

Slik jeg ser det så er det to hovedmotiver for adopsjon. Den ene baserer seg på mennesker som svært gjerne ønsker seg barn – men har en manglende fysisk evne til å kunne få barn. Den andre er av mer ideologiske årsaker. Dette er mennesker som ønsker å ”redde” et barn fra svært ressurssvak situasjon og ta det med til lykkelandet Norge – med alle de materielle godene vi har å tilby.

Men hva med kjærlighet? Hvorvidt barnet vil få mer kjærlighet i Norge enn i sitt opprinnelsesland er antakelig noe mer variabelt. Jeg velger å tro at adoptivforeldrene gir dem all mulig kjærlighet og omsorg et barn fortjener. Nå er det ikke sikkert at barnet ikke ville opplevd kjærlighet og omsorg i opprinnelseslandet – men sannsynligheten for at de skal leve et mer fullverdig liv (i vår målestokk) er kanskje større ved adopsjon. Det er plausibelt å tro at det er en god grunn til at barna er på en adopsjonsliste.

Adopsjon er likevel mer enn adoptivforeldrene. At adoptivbarna skal få mer kjærlighet av samfunnet det vokser opp i, oppleves nok svært forskjellig av de som vokser opp i Norge. At rasisme forekommer i dette landet kan vi helt sikkert være enige om. Sett med mine øyne er det ikke gitt at det å vokse opp i Norge som adoptivbarn ene og alene oppleves som Utopia. Dette bør også tas med i vurderingen om adopsjon – sett i lys av hvilket miljø barnet blir satt i.

Et annet aspekt rundt motivasjonen er vår egen selvforherligelse ved å ”hjelpe” et barn fra evig nød – til å gi barnet materielle goder vi kan slå oss på brystet med. Hvor stort er det egoistiske motivet her – hjelpe andre for å gi oss selv bedre selvfølelse? Da snakker jeg åpenbart om motivet når man vurderer å bli adoptivforeldre – ikke etter at barnet har ankommet hjemmet. Etter ankomst er det helt andre faktorer som spiller inn rundt alvoret og ansvaret med å ta vare på et barn – uansett biologi. Sikkert litt vanskeligere å innrømme, men jeg tror valget rundt adopsjon også har en del med selvfølelse å gjøre.

Adopsjonsprosessen
Adopsjonsprosessen preges av to sentrale elementer; Tid og Økonomi – der jeg, sett med mine øyne, mener begge elementene kunne vært sterkt forbedret. Teksten under tid og økonomi er hentet fra adopsjonsforum.no.

Tid
Kommunene har svært ulik saksbehandlingstid, fra noen måneder til over 1 år etter mottatt søknad. Saksbehandlingen i kommunen består av utredning i form av en sosialrapport med vurdering. Utgangspunktet for rapporten vil være samtaler og hjemmebesøk. Sosialrapporten vil bli oversatt og sendt med søknaden til utlandet.

Når sosialrapporten er ferdig, sendes den med søknaden og all dokumentasjon til det statlige barnevernet; Barne–, ungdoms– og familieetaten (Bufetat), i den regionen dere tilhører. Saksbehandlingstiden i regionkontorene vil variere noe, men er forventet å stabilisere seg på 3–4 måneder for kurante saker.

Økonomi
Grunnbeløpet i 2009 endte på 104.116 kr. Alle søkere som hadde betalt avtalte forskudd vil derfor få penger tilbake nå som 2009–regnskapet er klart. I årets statsbudsjett ble støtten økt fra 1. januar 2010 til kr. 41.280.

Vi ser at i tid kan det ta mer enn 1 år og 6 måneder på ren saksbehandlingstid i Norge, til en nettokostnad for familien på over 60.000 kroner. Mitt spørsmål er om det er mulig å gjøre denne tiden kortere gjennom å engasjere privat hjelp til hjemmebesøk og utredningen av sosialrapporten? I dagens Aftenposten (15.okt 10) leser vi at en rekke kommuner nå åpner for å selge alle sine barnehager til private aktører. Vi ser med andre ord en vridning i samfunnet mot privatisering av tjenester stat og kommune tidligere hadde monopol på.

60.000 kroner er en anselig sum (i rene oppsparte midler) for å oppfylle drømmen om barn – og jeg mener at summen er så høy at det antakelig kan bli et økonomisk spørsmål for enkelte. Det burde være unødvendig – da hele beløpet burde bli refundert til adoptivforeldrene.


Bilde fra TV 2

Menneskehandel

Et annet aspekt er at små barn er verdt mye penger - og at den illegale virksomheten med menneskehandel forekommer oftere enn vi liker å tenke på. Hvor sikre kan vi være på at barna faktisk ikke er kidnappet? Menneskehandel er "big business" - desverre. Det er blant annet kjent at det er en overhengende mulighet for at dette skjer i sammenheng med katastrofer - bla etter jordskjelvet på Haiti:
Les mer fra TV 2: her


Fjernadopsjon

Et alternativ til å adoptere barn til Norge av ideologiske grunner kunne være fjernadopsjon. Da melder du deg inn i et program hos en av de mange organisasjonene som tilbyr dette, betaler ca 200-250 kroner måneden og mottar regelmessig bilder og informasjon om ditt fadderbarn.

La oss si at flere av de organisasjonene som tilbyr fjernadopsjon i dag ikke forteller hele sannheten om hva pengene benyttes til når du melder deg som fadder. La oss si at i stedet for at pengene går til et bestemt barn, går pengene til f.eks. landsbyen der barnet bor. La oss si at det eksakt samme bildet og ekstakt samme brevet du får, også går til 10 andre faddere et annet sted i verden. La oss si de bruker metoden med et spesielt barn i stedet for en generell landsby fordi organisasjonen spekulerer på at din støtte opprettholdes enklere i personifiseringen av et barn – enn en landsby som så dann.

Om dette er sant? Hvorvidt du finner dette plausibelt får du gjøre opp din egen mening om. Dersom det er sant er det antakelig likevel ikke et dårlig tiltak (å hjelpe en landsby) – men de gjeldende organisasjonene fører i så fall fadderne sine bak lyset ved å selge et annet produkt enn det fadderne tror de kjøper. Det ville jeg reagert på. Jeg vil også understreke at flere solide organisasjoner som f.eks. Røde Kors og Plan Norge (slik jeg oppfatter det) ikke benytter villedende markedsføring. De er tydelige på at pengene går til en landsby – og ikke et spesielt barn.

Barn for enhver pris?

For de som ikke kan få barn og ønsker seg barn, så er adopsjon et fantastisk alternativ. Det gjør at alle i prinsippet kan bli foreldre. Spørsmålet er mer om alle trenger å bli foreldre? Passer alle til å bli foreldre (biologiske barn eller adoptivbarn)? Er det en menneskerett å bli foreldre uansett om de er skikket til å ha barn? I Norge er det åpenbart ikke det – da barnevernet blir koblet inn dersom det f.eks. er åpenbare grunner til at foreldrene ikke vil kunne håndtere omsorgssituasjonen.

Stadig flere ønsker å leve alene og uten barn. Å bli foreldre er uansett ikke enden på regnbuen. Selv om jeg personlig ikke ville valgt annerledes – så har jeg en forståelse for de som velger å leve uten barn. I en senere artikkel vil jeg slå et slag for de som velger dette alternativet, også sett i sammenheng med å velge å leve alene.

Sett med mine øyne er adopsjon et vanskelig tema – fordi det er mange aspekter å ta hensyn til som nevnt over. Prosessen virker svært byråkratisk og komplisert. Dette kan gjøre at gode adoptivforeldre gir opp i prosessen. De mest standhaftige holder ut og som i tillegg har best økonomi. Sitter barnevernet da nødvendigvis igjen med de som er best skikket? Svært godt skikkede foreldre kan bli borte i enten byråkrati eller økonomi. Hensynet til barnet må komme først, men det kan være at prosessløpet kunne vært kortere – til glede for alle parter. Jeg mener det kan være på tide å se på om det offentlige kunne trenge hjelp fra private aktører.

Og til deg som betaler et månedlig beløp til et navngitt barn i et fremmed land med brev og bilder om barnets utvikling. Stil organisasjonen spørsmål om faktisk fordeling av de midlene som overføres.

PS: Flere temaer finner du i arkivet til høyre.

Norsk toppidrettsutøver tatt for doping..!

For kort tid siden fikk Norge nok en verdensmester. Denne gang i landeveissykling – vår første verdensmester noen gang i denne grenen… Gratulerer Thor Hushovd!

Doping i Norge
Vi har lenge vært skånet for skandalene, heksejakten, heltene som falt i unåde og nasjonens skam. Vi har vært godt vant. Spørsmålet er om det vil fortsette slik? Denne artikkelen vil handle litt om aksepten for at norske idrettsutøvere doper seg, om hva doping gjør med enkelte idretter og hvordan vi kommer til å se på norske idrettsutøvere som helhet – etter den første store dopingskandalen i Norge.

Ut fra folketallet må Norge være et av landene i verden som produserer flest verdensmestere og OL-mestere per kapita. Jeg kan ikke skjønne hvem som skulle kunne måle seg med oss på denne fronten. Tenk på navn som Bjørn Dæhlie, Vebjørn Rodal, Kjetil André Aamodt, Stine Line Hattestad, Lasse Kjus, Marit Bjørgen, Johan Olav Koss, Grethe Waitz og Vegard Ulvang, for å nevne et lite knippe. Dette sett i forhold til 4,5 millioner innbyggere.

Vi har fortsatt ikke i 2010 hatt den første virkelig store dopingskandalen i Norges idrettshistorie. Vi har hatt noe småtteri, men ingen ting som vi husker som sjelsettende. Ingen skikkelige skandaler. Ikke på nivå med Contador – ryktene om Lance Armstrong. Mika Myllylä på hjemmebane under VM i Finland 2001 (det var like katastrofalt for Finland, som dersom Bjørn Dæhlie hadde blitt tatt under OL-på Lillehammer).

Når jeg mener store skandaler så snakker jeg om, i dagens bilde, når en av følgende utøvere er tatt for doping; Thor Hushovd, Petter Northug jr., Marit Bjørgen eller Ole Einar Bjørndalen. Da blir det overskrifter.

Tenk på alle som trener hver dag og har idretten som fulltidsjobb, men likevel aldri når lenger enn 15. plass. Ingen kan navnet, og sponsorene uteblir (de verdifulle kontraktene hvert fall). De som aldri blir bedre enn 15. plass trener ikke mindre enn de som svært ofte er blant de fem beste. De trener kanskje ”feil”, eller har ikke de siste genetiske fordelene som gjør at de når helt opp i toppen. En genetisk fordel er tydeligvis astma. Det er hvert fall svært mange kondisjonsutøvere som benytter astmamedisin. Interessant – men ikke viktig i denne sammenheng, men påtakelig. Den økonomiske fordelen av å være blant de fem beste er så åpenbar at det er lett å se at utøverne blir fristet til doping.

Hvorfor ingen nordmenn enda er tatt for doping er for meg helt utrolig – og når noe som kjent er for godt til å være sant, da er det sjelden sant. Jeg synes det er pussig at ikke flere stiller seg spørsmålet om det er naturlig at Norge med 4,5 millioner innbyggere tar så mange medaljer i idrettssammenheng. Er det en verdensrekord på 100 menter sprint (friidrett) som skal til for at flere tenker ”hmmm… kan dette være riktig?”? Jeg synes det har vært på tide lenge nå å tenke tanken etter hvert som Norge stadig produserer nye helter.

Doping i forhold til en bestemt gren.
Vinneren av Tour de France på sykkel; Alberto Contador ble tatt forleden med positiv A og B prøve. Vant han da ikke Touren likevel på ærlig vis? Hva gjør dette nå med sykkelsporten? Hva gjør det med annen kondisjonssport? Slik det ser ut i dag blir utøverne utestengt i to sesonger. For svært mange utøvere blir utestengelsen et tilbakeslag – men ikke enden på karrieren. Antakelig er ikke straffen streng nok til at den har en preventiv virkning. Oppsiden av å bruke prestasjonsfremmende medikamenter er langt større enn nedsiden. Det må jo åpenbart være et problem for fremtiden til idrettsgrener som er plaget av mye doping, som for eksempel sykkelsporten. Er det nå mulig å se en etappe av Tour de France uten å tenke tanken på det er overhengende fare for at lederen er dopet. Vi tror liksom ikke helt på sporten lenger. Jeg gjør hvert fall ikke det!

Alt er tillatt!
Newsweek hadde en sak for over 10 år siden, der de satte spørsmål om vi skulle arrangere VM og OL der alt er tillatt. Vi lurer ikke lenger på om noen har ”jukset” – fordi alle stiller i prinsippet med samme forutsetninger.

Baksiden av denne medaljen (bokstavelig talt) er at vi får et freakshow av noen konkurranser, der utøverne kroppslig sett fremstår som monstre. Publikum heier frem den som ikke bare har mest talent, men I tillegg til talentet har stappet i seg mest prestasjonsfremmende preparater. Som publikummer synes jeg dette er vanskelig å akseptere – at vår forherligelse i sofaen skal være basert på andres ulykke, da disse preparatene verken er sunt for hjertet eller andre indre organer. Nå kan man sikkert spørre seg om det er sunt å presse kroppen til det ytterste uansett, men jeg lar det ligge foreløpig.

Etter den første store saken i Norge…
Hva ville det gjøre med ditt inntrykk av norske idrettsutøvere om jeg fortalte at jeg kunne bevise at halvparten av overnevnte norske idrettsutøvere (Dæhlie, Rodal, Aamodt, Hattestad, Kjus, Bjørgen, Koss, Waitz og Ulvang) var dopet? Nå kan jeg åpenbart ikke bevise dette – men det betyr ikke at det ikke er sant likevel.

Etter første store dopingskandale - Vil du tenke tanken på doping når neste stjerne kommer ”ut av det blå” og står øverst på pallen med gullmedaljen og ”Ja vi elsker” høres i bakgrunnen. Får du samme nasjonalfølelsen, blir varm om hjertet og sitter du med tårer i øynene? Gjør det noe med vårt bilde av de gamle stjernene – eller tenker du at dette er et enkelt tilfelle, et råttent eple i kurven, som ikke har noe med resten å gjøre?

Sett med mine øyne får vi snart en stor doping sak også i Norge. Jeg tror dette fordi det er en skjevhet i at oppsiden ved å vinne er så stor i forhold til nedsiden ved å bli tatt. Jeg er spent på om hele vårt skinnhellige selvbilde rundt de rene sunne utøverne faller, og vår tro på alle norske utøvere som så dann – eller om vi takler dette greit? Be prepared...

PS: Du finner flere innlegg i arkivet til høyre...