Det er en relativt kjent sak at jo mer du vet – jo mer blir du klar over alt du ikke vet. Jo mer intelligent du er jo mer forstår du hvor stort bildet er i den totale vitenskapen.
Hvis vi ser ut fra vår egen ungdom da vi ikke lenger var så opptatt av å være en i mengden, der våre egne meninger endelig betydde noe – og vi turte å si dem høyt. Antakelig en gang på undoms-/videregående skolen. For noen tidligere enn dette også. Her brant vi for våre meninger og diskuterte om løst og fast – der bildet ofte (hvert fall for mitt eget vedkommende) var binært, eller sort/hvitt om du vil. Enten var jeg 100% for en sak eller så var jeg 100% mot en sak. Det var svært få nyanser.
Etter hvert som jeg blir eldre så er jeg flinkere til å se temaer fra ulike sider, samt se de positive trekk som finnes i andres meninger og argumentasjonsrekker. Gjerne fra mennesker som har annen bakgrunn enn meg selv – og herigjennom se verdien av å ha et kontaktnettverk med mennesker som er annerledes enn meg selv. Ved å se og verdsette disse verdiene blir det nødvendigvis færre entydige JA eller NEI som svar i livet, jo eldre jeg blir. Men gjør denne nyanseoppmerksomheten at jeg blir lykkeligere?
Den ytterste konsekvensen av å se et tema fra mange sider kan bli en form for beslutningsvegring. Trist for de som [les: er så intelligente] havner i denne situasjonen. Selv er jeg åpenbart ikke i den situasjonen og slenger fortsatt av meg bastante påstander og både JA’er og Nei’er i øst og vest. Jeg er likevel klar over at beslutningen sjelden er så enkel.
Modellen sier at når du er i toppen så vet du svært lite (objektivt sett), men selv tror du at du vet alt. Subjektivt er dette følgelig en ganske lykkelig situasjon. Du flytter deg lagvis vertikalt nedover på trekanten fra toppen etter hvert som du får mer kunnskap. Jo lenger ned du beveger deg fra toppen av trekanten, jo større blir rommet (til venstre i modellen) du ikke vet noe om – som du i tillegg blir klar over. Det vil (bør) skape større og større frustrasjon – fordi jo mer kunnskap du besitter jo mer forstår du at du ikke vet.
Ut fra dette resonnementet er det mulig å konkludere med ”lykkelig uvitende” – som er artikkelens tittel. Spørsmålet er om vi kan leve uten kunnskap, eller med begrenset kunnskap? Hvordan overføres dette til mennesker?
Informasjon om mennesker
Hva med informasjon om mennesker som står deg nær? Er det også er mulig å si ”lykkelig uvitende” – eller ønsker du å vite ALT om de menneskene du omgås med? Fra boken og den aktuelle TV-serien ”Menn Som Hater Kvinner/Millenium” sier rollefiguren Lizbeth Salander at (i overført betydning) ”Alle mennesker har en historie de ønsker å skjule – graver du dypt nok finner du alltid noe”. Er det riktig – og hvis det er riktig, er det da viktig å få vite om disse historiene?
Men hva med personlige informasjon som faktisk vil endre din oppfatning radikalt av et menneske? Tenk deg at du møter et menneske i voksen alder (f.eks. i jobbsammenheng) – som du finner tonen med. Dere blir etter hvert svært gode venner og bruker mye tid sammen – som dere begge setter pris på. En person du har gode samtaler med, en som du kan vende deg til i tyngre perioder og som du gjerne deler dine gleder med. Dere kommer svært nær hverandre og du ser dette som en av dine beste venner. Så etter mange år med vennskap får du kjennskap til at denne personen har et mørkt kapittel i sin historie. Dette skjedde lenge før dere møttes og var et miljø personen tar totalt avstand fra i dag. Personen var f.eks. ekstrem nazist som brukte kveldene sine i gjenger med målsetting om å finne innvandrere de banket opp (banalt eksempel – men godt nok i denne sammenheng).
Dette ville (forhåpentligvis) endre ditt syn på vennen du nå har hatt i en årrekke. Ville du brutt all kontakt (også ut fra et narsissistisk synspunkt rundt – hva vil dine andre venner si om de visste at du var venn med en tidligere nazist?), ville du tilgitt (og takket for oppriktigheten) – eller ville du ikke brydd deg om historien? Denne kunnskapen ville gi deg makt til å velge reaksjon.
Skattelistene
Denne uken ble skattelistene lagt ut – der du kan søke på alle du kjenner og vet om, som er av interesse på dette feltet. Norge er et av de få landene der dette er mulig. I tillegg kan du via GPS finne ut hvem som tjener mest i forhold til nabolaget av den adressen du til enhver tid befinner deg på. Har det da gått for lang – eller er all informasjon og åpenhet av interesse. Denne type tjenester (tilgang til alles inntekt og formue) er helt sikker interessant for de som livnærer seg av innbrudd hvert fall. Jeg synes det er svært betenkelig at det skal være mulig å grafse i andres relativt private informasjon.
Konklusjon
Å kunne kalle seg allvitende vil uansett ikke være mulig, basert på modellen over – der det antakelig heller ikke er en målsetting. Sett med mine øyne vil jeg leve godt uten å vite alt om enkelte temaer, både sett i et privat øyemed – og fra et filosofisk synspunkt. Antakelig svært mange temaer. Jeg tror heller ikke at det vil komme så mye godt ut av at all informasjon om alle mennesker blir spredd ut til allmennheten – der et fragment av dette er skattelistene som denne uken ble lagt ut. Denne makten (sammen med andre temaer) kan jeg lett være foruten.
PS: Flere artikler finner du i arkivet til høyre
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar