Doping i Norge
Vi har lenge vært skånet for skandalene, heksejakten, heltene som falt i unåde og nasjonens skam. Vi har vært godt vant. Spørsmålet er om det vil fortsette slik? Denne artikkelen vil handle litt om aksepten for at norske idrettsutøvere doper seg, om hva doping gjør med enkelte idretter og hvordan vi kommer til å se på norske idrettsutøvere som helhet – etter den første store dopingskandalen i Norge.
Ut fra folketallet må Norge være et av landene i verden som produserer flest verdensmestere og OL-mestere per kapita. Jeg kan ikke skjønne hvem som skulle kunne måle seg med oss på denne fronten. Tenk på navn som Bjørn Dæhlie, Vebjørn Rodal, Kjetil André Aamodt, Stine Line Hattestad, Lasse Kjus, Marit Bjørgen, Johan Olav Koss, Grethe Waitz og Vegard Ulvang, for å nevne et lite knippe. Dette sett i forhold til 4,5 millioner innbyggere.
Vi har fortsatt ikke i 2010 hatt den første virkelig store dopingskandalen i Norges idrettshistorie. Vi har hatt noe småtteri, men ingen ting som vi husker som sjelsettende. Ingen skikkelige skandaler. Ikke på nivå med Contador – ryktene om Lance Armstrong. Mika Myllylä på hjemmebane under VM i Finland 2001 (det var like katastrofalt for Finland, som dersom Bjørn Dæhlie hadde blitt tatt under OL-på Lillehammer).
Når jeg mener store skandaler så snakker jeg om, i dagens bilde, når en av følgende utøvere er tatt for doping; Thor Hushovd, Petter Northug jr., Marit Bjørgen eller Ole Einar Bjørndalen. Da blir det overskrifter.
Tenk på alle som trener hver dag og har idretten som fulltidsjobb, men likevel aldri når lenger enn 15. plass. Ingen kan navnet, og sponsorene uteblir (de verdifulle kontraktene hvert fall). De som aldri blir bedre enn 15. plass trener ikke mindre enn de som svært ofte er blant de fem beste. De trener kanskje ”feil”, eller har ikke de siste genetiske fordelene som gjør at de når helt opp i toppen. En genetisk fordel er tydeligvis astma. Det er hvert fall svært mange kondisjonsutøvere som benytter astmamedisin. Interessant – men ikke viktig i denne sammenheng, men påtakelig. Den økonomiske fordelen av å være blant de fem beste er så åpenbar at det er lett å se at utøverne blir fristet til doping.
Hvorfor ingen nordmenn enda er tatt for doping er for meg helt utrolig – og når noe som kjent er for godt til å være sant, da er det sjelden sant. Jeg synes det er pussig at ikke flere stiller seg spørsmålet om det er naturlig at Norge med 4,5 millioner innbyggere tar så mange medaljer i idrettssammenheng. Er det en verdensrekord på 100 menter sprint (friidrett) som skal til for at flere tenker ”hmmm… kan dette være riktig?”? Jeg synes det har vært på tide lenge nå å tenke tanken etter hvert som Norge stadig produserer nye helter.
Doping i forhold til en bestemt gren.
Vinneren av Tour de France på sykkel; Alberto Contador ble tatt forleden med positiv A og B prøve. Vant han da ikke Touren likevel på ærlig vis? Hva gjør dette nå med sykkelsporten? Hva gjør det med annen kondisjonssport? Slik det ser ut i dag blir utøverne utestengt i to sesonger. For svært mange utøvere blir utestengelsen et tilbakeslag – men ikke enden på karrieren. Antakelig er ikke straffen streng nok til at den har en preventiv virkning. Oppsiden av å bruke prestasjonsfremmende medikamenter er langt større enn nedsiden. Det må jo åpenbart være et problem for fremtiden til idrettsgrener som er plaget av mye doping, som for eksempel sykkelsporten. Er det nå mulig å se en etappe av Tour de France uten å tenke tanken på det er overhengende fare for at lederen er dopet. Vi tror liksom ikke helt på sporten lenger. Jeg gjør hvert fall ikke det!
Alt er tillatt!
Newsweek hadde en sak for over 10 år siden, der de satte spørsmål om vi skulle arrangere VM og OL der alt er tillatt. Vi lurer ikke lenger på om noen har ”jukset” – fordi alle stiller i prinsippet med samme forutsetninger.
Baksiden av denne medaljen (bokstavelig talt) er at vi får et freakshow av noen konkurranser, der utøverne kroppslig sett fremstår som monstre. Publikum heier frem den som ikke bare har mest talent, men I tillegg til talentet har stappet i seg mest prestasjonsfremmende preparater. Som publikummer synes jeg dette er vanskelig å akseptere – at vår forherligelse i sofaen skal være basert på andres ulykke, da disse preparatene verken er sunt for hjertet eller andre indre organer. Nå kan man sikkert spørre seg om det er sunt å presse kroppen til det ytterste uansett, men jeg lar det ligge foreløpig.
Etter den første store saken i Norge…
Hva ville det gjøre med ditt inntrykk av norske idrettsutøvere om jeg fortalte at jeg kunne bevise at halvparten av overnevnte norske idrettsutøvere (Dæhlie, Rodal, Aamodt, Hattestad, Kjus, Bjørgen, Koss, Waitz og Ulvang) var dopet? Nå kan jeg åpenbart ikke bevise dette – men det betyr ikke at det ikke er sant likevel.
Etter første store dopingskandale - Vil du tenke tanken på doping når neste stjerne kommer ”ut av det blå” og står øverst på pallen med gullmedaljen og ”Ja vi elsker” høres i bakgrunnen. Får du samme nasjonalfølelsen, blir varm om hjertet og sitter du med tårer i øynene? Gjør det noe med vårt bilde av de gamle stjernene – eller tenker du at dette er et enkelt tilfelle, et råttent eple i kurven, som ikke har noe med resten å gjøre?
Sett med mine øyne får vi snart en stor doping sak også i Norge. Jeg tror dette fordi det er en skjevhet i at oppsiden ved å vinne er så stor i forhold til nedsiden ved å bli tatt. Jeg er spent på om hele vårt skinnhellige selvbilde rundt de rene sunne utøverne faller, og vår tro på alle norske utøvere som så dann – eller om vi takler dette greit? Be prepared...
PS: Du finner flere innlegg i arkivet til høyre...
Men er det doping når Norske utøvere trener høydetrening for og få mer røde blodceller slik at kroppen kan oppta mer oksygen??
SvarSlettHva med høydehus som de bruker?
Var Koss dopa under OL i -94?
Litt pussig at medisinstudier og konkuranse gikk så bra... God helg Klemmer fra paul holmsensvei.
Det du faktisk sier, er at "...fordi han er blitt så god at han vinner over resten av verden, er det sannsynlig at han også er dopet. Spesielt fordi vi statistisk sett ikke skal ha så "mange" vinnere her i Norge - vi er så få."
SvarSlettEn sånn tankegang fører jo til at vi ikke kan drive eliteidrett her i landet, for alle vinnere får mistankens lys kastet over seg. Rent bortsett fra at vi ikke har så mange vinnere i Norge. Sjekk antall medaljer i et sommer-OL, så ser du det. Vinter-OL er helt spesielt, der vinner vi i idrettsgrener der vi har naturgitte forutsetninger, og norske vinnere i kunstløp, bob og ishockey er det spinkelt med...
Jeg velger å tro at når norske idrettsutøvere testes på samme måte som utøvere fra resten av verden, og noen utledninger blir tatt, er det ikke fordi vi har et sånt fantastisk medisinsk apparat for å dyrke(!) vinnere her. Vi bruker rett og slett ikke ulovlige midler.
Det som imidlertid _er_ ille, er at det skal være såpass lett å komme tilbake etter en dopingdom. Juks burde føre til utestengelse for livstid, da vil det sannsynligvis virke bedre.
Hei - og tusen takk for god kommentar. WADA er relativt tydelig på hva som er lov, og det synes jeg de skal få vurdere. Personlig mener jeg vi ikke kan utelukke at Koss var dopet under OL i 94. Med 3 gull av 4 mulige - herunder to verdensrekorder, på hjemmebane. Det var hvert fall påtakelig god timing.
SvarSlettHei Anonym nr. 2. Takk for god kommentar. Jeg liker diskusjon! Nei - det er ikke det jeg sier. Etter hvert som doping har hatt en alarmerende økning innenfor enkelte idretter (f.eks. sykling) så kan vi ikke lenger utelukke at de som vinner er dopet. Det synes jeg er trist. Jeg synes det er påtakelig at det er så mange norske vinnere med tanke på at vi er 4,5 millioner mennesker i landet.
SvarSlettJeg mener det er naivt å tro at norske utøvere ikke doper seg. Dopingutviklingen vil alltid ligge foran de som forsøker å finne metoder for å oppdage doping. Stadig nye preparater og metoder dukker frem – og WADA vil alltid komme løpende etter denne utviklingen. Målsettingen er åpenbart å ligge så nært opptil som mulig.
I ditt siste punkt er vi åpenbart enige. Oppsiden med å vinne er så mye større enn nedsiden ved å bli tatt, der utestengelen kun er to år. Det stopper ikke karrieren til de fleste.
Igjen - takk for din uenighet. Kanskje finner du noe interessant i tidligere innlegg også.
Om doping og slikt.
SvarSlettWikipedia har en grei definisjon av doping. Doping betegnes som bruk av preparater, substanser og prosedyrer som har den hensikt å gi prestasjonsfremmede effekt.
Så hvordan var det da for 30 - 35 år siden, da en drev idrett på lokalt nivå. Årets første, en 4,7 km i terrenget, var relativt grei. Enkelte brukte Fishermans Friend for å rese opp luftveiene, det var akseptert som et prestasjonsfremmende preparat (doping?). (Enkelte gjorde den erfaring at mye Friends også åpnet andre kanaler og da var skauen svært god å ha.) Det var full fart fra start slik at en ikke ble stående å henge i porten som førte ut av banen og inn i skauen. En gjorde raskt den erfaring at det en taper i starten, tar en ikke igjen senere. Sånn sett et rimelig renhårig løp.
Verre var det med baneløp, og verstingen var 3000m hinder. Vi stilte til start selv om vi viste at det også her bare var en vinner. Hvert år var det fast prosedyre at den øvrige familie var samlet ved vanngraven for å heie fram familiens helt – for å bidra med en prestasjonsfremmede effekt (doping?). Fra femte målpassering var det ille. I surklende sko – og en søkkvåt kortbukse nærmet vi oss vanngraven. Vi klatret dødssliten opp på bommen, og plasket ned i dammen, så kom dødsstøtet, "Heia pappa!!" En prøvde å vinke og smile til familien, men kroppen fungerte absolutt ikke på sosialt nivå. Stoltheten hadde fått seg en alvorlig knekk. En ny strategi ble lagt før neste målpassering. Det å være i ei klynge over vanngraven, slik at ingen visste hvem som egentlig var "pappa" og som ble heiet frem var viktig for stoltheten. Det gjaldt bare å finne klyngen før målpasserig og å holde seg der. Slik var en lettere kamuflert og kunne beholde verdigheten så langt som til siste runde. Da hadde allerede de beste for lengst kommet i mål og gått i dusjen. En kløv over bommen for siste gang og datt som en våt sekk ned i grava. Sammen med hostende, gurglende og noe pipende pust hørtes et "heia pappa" i det fjerne. En registrerte at en ikke var alene i grava. Så bar det fram mot siste bom. En kløv over siste bom og feide den ren for grus og sand. Deretter var det å samle seg til en slags spurt. Noe vilje satt igjen. Det forgikk omtrent slik at "heia pappa" musikken sang i hodet, mens bena liksom kom fortere frem enn overkroppen. Etter målpassering falt en sammen på det myke gresset på indre bane for å masere stiva lår og legger. Det var her det skjedde, to myke, små armer hang seg rundt halsen og visket "heia pappa". Det var i dette øyeblikk en forsto at en hadde vunnet hele 3000 meteren med vanngrav, hinder og det hele. "Heia pappa" var et klart prestasjonfremmende stimuli, helt klart.
På høsten ble det verre. Da var det 14km terrengløp eller det som verre var, halvmaraton. Da kom kamferoljen fram. Lår og legger ble smørt inn med illeluktende, stram kamferolje. Den hadde den påståtte effekt at huden og muskelgruppene ble varmet opp slik at en ikke ble så fort stiv. Slik ble det også oppfattet. Et klart substans med prestasjonsfremmede effekt. En merket seg at det ikke var så mange muntre tilrop i målområdet når en kom prustende og pesende framover mot mål som et saktegående damplokomotiv, osende av kamferolje og svette. En annen bieffekt var at en luktet som en blanding av møllkuler og kamfersukkertøy de nermeste dagene, der en satt alene ved frokostbordet.
I senere tid har en latt seg stimulere av iNike brikka i joggeskoen for å vinne "dørstokkmila". Deretter begir en seg, ofte sammen med sin fru, ut på en spasertur for å få noen km på kroppen før jul. En legger så sine km ut på Nettet til allmenn beskuelse. Sånn sett er iNike brikka et klart stimuli.
I forhold til Wikipedias definisjon av doping har vi altså vært med på dette i ytterpunktet, på lokalt, amatørmessig nivå i en årrekke uten å bli utestengt eller strafet på annen måte. Der er bare et spørrsmål om hvor langt en skal ta ut dette med stimulerende preparater uten å komme på dopinglista.
- en pappa.
En fellesnevner for storparten av løperene du nevner er at de alle er vintersportutøvere, og storparten derifra igjen er langrennsløpere. At Norge gjør det best i langrenn er langt fra unormalt, da langrenn har en særegent stor status i Norge sett i forhold til andre land.
SvarSlettAt Norge med jevne mellomrom får fram en og annen utøver i store internasjonale idretter, slik som Vebjørn Rodal, Alexander Dale Oen og Thor Hushovd er faktisk ikke så uvanlig, eller mistenkelig.
Poenget er at du ikke kan trekke fram store vinnere i vinteridrett som bevis på at norske utøvere doper seg. Dette er rett og slett et resultat av kulturen vår, og at idretten langrenn ikke utøves av 80% av verdens befolkning.
Sverige og Finland har langt flere seire i store, viktige idretter enn Norge. Faktisk er det slik at små, rike europeiske land vinner mest i forhold til folketall. Det er selvsagt ikke så rart, da vi har størst andel av befolkningen som har råd til å satse på idrett.
SvarSlett