søndag 31. oktober 2010

Reality Serier – til ny bunnotering!

Hvor lavt er det mulig å sikte på ambisjonsskalaen? Når skal publikum kollektivt si fra at vi nå er ferdig med denne type underholdning? Til min store overraskelse ser jeg at det stadig dukker opp nye realityserier. Konseptene er mange; Den Store Reisen, Robinson, 71 grader nord, The hills, Linni, Petter elsker Mari, Sporløs, Jakten på kjærligheten, Paradice Hotel, Rikingen, X-factor etc. Denne uken skal jeg se litt på motivasjonen til TV-selskapene og til deltakerne.

Hva skyldes fasinasjonen?
Sett med mine øyne er den bærende ideen er at noen skal bli uvenner. Et annet fenomen er at noen glemmer kameraene og har samme handlingsmønster foran tusenvis av TV-tittere, som om de var helt alene på et lukket rom. Da blir det drama og god TV-underholdning, fordi seerne i begge tilfellene blir ukomfortable, flaue og ille berørt på vedkommendes vegne. Fenomenet må tokes som en antimisunnelse – der vi fråtser i gleden over at vi ikke er i deres sko, mens vi sitter under pleddet, drikker brus og skyver inn popcorn.

Det er også naturlig å dele seriene i to grupper. I noen av seriene er det en konkurranse etter ”last man standing”-prinsippet. Andre serier viser kun et utdrag av hverdagslivet til deltakerne. Men selv om konseptene fremstår som forskjellige, ser vi at de egentlig er svært like.

Hva får deltakerne til å melde seg på?
Kunstneren Andy Warhol sa allerede i 1968 at; ”i fremtiden vil alle være verdensberømt i 15 minutter”. Dette er senere omtalt som ”15 minuttes of fame”. Utsagnet er 42 år gammelt, men like aktuelt enda. Opplevd verdi av å få ansiktet sitt på TV har åpenbart ikke blitt mindre enn i 1968.

Målsettingen er nok enkel. Det handler om å bli sett. Tre ut av anonymiteten og inn i fasen hvor du blir gjenkjent – av vilt fremmede personer. Der eksisterer tydeligvis enden på regnbuen. Om gjenkjennelsen baseres på pinlige, ekstreme, rasistiske, kloke, idiotiske, hverdagslige eller imponerende hendelser er ikke viktig. Vi blir fasinert av de som har vært på TV, de som blir gjenkjent i hele landet. Blir man gjenkjent så er man kjendis – og kjendiser; de er annerledes enn resten av den grå massen. Der vil vi også være. Der lyset skinner litt klarere – der andre snur seg etter deg. Blir vi kjent med en kjendis, så er vi også nesten kjendiser. Det hadde vært noe! Da kan du heve deg over den grå massen du også! Fantastisk.

Stjerner – hvilke stjerner?
Og de blir stjerner – fordi du og jeg behandler dem som stjerner. Vi snur oss når vi ser dem, vi peker og tar bilder. Forteller venner og kjente hvem vi har sett og møtt. Dette gjør vi fordi det gjør jo oss også litt mer interessante. Det vil vi være.

I tillegg ser vi på disse seriene de deltar i. Vi får åpenbart ikke nok av denne smugtittingen i enkeltmenneskers kriser, gleder, krangler og andre private hendelser. Jo flere seere, jo større stjerner – jo flere serier dukker opp. En herlig spiraleffekt. Gratulerer!

Nytt lavmål
Jeg er nok ikke i målgruppen for ”Oslo Girls” som er en del av VGTV. Jeg innrømmer lett at jeg så første episode. Det er fascinerende å finne et konsept som sett med mine øyne ikke har noe som helst innhold. Produksjonsselskapet bommet liksom på hele ambisjonsskalaen – og satte dermed ny standard for ny bunnotering. Det må vel være lov som publikummer å kreve en slags bærende idé – eller et konsept?

Hvem ser på konseptene/seriene?
Det er du og jeg. Vi forsøker å klore oss fast i at akkurat dette konseptet har en vri som gjør det interessant for meg, fordi vi har laget (for oss selv) en intellektuell kobling til konseptet – som vi faktisk tror på. Hvert fall er vi overbevist nok. Da er det akseptabelt å se på serien/kosepet – fordi vi ser ikke på det som realityserie. Vi ser på det fra en annen vinkel som gjør at det egentlig ikke er en realityserie.

Jeg håper vi kan være enige om at innholdet rundt rettferdiggjøringen i forrige avsnitt bare er vås. Du ser på en realityserie av hensyn til de to faktorene nevnt øverst i artikkelen. Mulighet for at noen skal bli uvenner og at de skal gjøre ting du føler deg ille til mote av å se på.

En interessant faktor er nettopp at det er svært få som er villige til å bekrefte at de følger med på reality-serier. Hvis de skulle komme til å nevne dette i sosiale lag – har de umiddelbart et behov for å forsvare seg og fortelle hvorfor de ser på serien. Og dette gjør de uten at noen i det hele tatt har stilt spørsmål om motivasjonen for tidsbruken. Det blir jeg fasinert av – dette behovet for forsvarstale. For meg kan du se på hva du vil – jeg lover at akkurat det endrer ikke mitt syn på din personlighet vesentlig.

Kreativiteten for å pakke inn konseptene virker uendelig, og med seertallene er det ingen grunn for TV-selskapene å stoppe med disse produksjonene. Selv om konseptene har forskjellig navn kjære leser – håper jeg vi kan være enige om at vi egentlig ser Big Brother Sesong 1 i reprise. Hver eneste gang.

1 kommentar:

  1. Jeg er ikke så god på Reality Serier fordi disse absolutt ikke speiler virkeligheten, slik jeg ser det. Dette er noe greier som er laget på samme måten som pølser - noe pent, lettspist - stappet med dritt.
    Jeg har allikevel, når jeg hører omtalen og delvis kommentarene - før jeg går, gjort meg noen refleksjoner. Kan det være slik at det ligger mye trøst her - en slags smokk for de voksne? Det å kose seg med at ikke alle andre får det helt til heller? Det å se at ikke alle i hele verden er helter og at det ikke alltid er slik at det er de snille som vinner? Er det slik at vi har behov for noen antihelter - noe nærmere opp til vår egen virkelighet? Er det en slags bekreftelse på at vi tross alt allikevel holder mål i en hektisk hverdag - siden vi ikke blir stemt ut.
    Fortsett gjerne med Reality Serier - jeg benytter teknologien og skifter kanal. Jeg trenger en helt å se opp til, et sted hvor de snille vinner – samme hvem.

    SvarSlett