Om å velge å leve uten barn…

Må alle ha barn? Dette temaet berørte jeg så vidt i artikkelen om adopsjon (se arkiv på høyre side). Hvorfor får vi barn? Finnes det et verdifullt, innholdsrikt og verdig liv uten barn? Er det å få barn ”enden på regnbuen” – uansett? Hvordan ser vi som har barn, på de som velger å leve uten barn? Får vi igjen en klassisk ”vi” og ”dem” situasjon, der vi klorer oss fast i våre egne valg og projiserer noen egenskaper og verdier på de som er ”annerledes” – slik at vi rettferdiggjør vårt eget liv som ”fasit”?

Dette er åpenbart vanskelige spørsmål, og jeg kommer (som vanlig) til å besvare dem subjektivt sett med mine øyne. Jeg påtar meg ikke en rolle som om jeg sitter på fasiten, men jeg håper artikkelen kan skape noen tankerekker hos leserne – og kanskje skape debatt. Svarene på spørsmålene over er like individuelle som livet til individene de berører.

Hvorfor får vi barn?
En venninne fortalte meg i et sosialt lag at barn ikke passer inn i det hektiske livet de lever nå. De ønsket å benytte tiden på hverandre, karriere, reiser og fritid. Det ble for tidkrevende og for mye ansvar for dette paret med barn. Jeg har ingen problemer med å forholde meg til disse argumentene. Da vi diskuterte dette sto det også et par der med barn, som ga uttrykk for hvor egoistisk det var å ikke få barn. Å leve et liv bekymringsløst ved kun å ta vare på seg selv – var en form for egoisme barneparet ikke kunne stå inne for.

Jeg synes dette var en pussig situasjon fordi jeg ikke kan tenke meg noe mer egoistisk enn å få barn. Hvorfor får vi egentlig barn? For at verden skal bli et bedre sted å leve? For å sikre BNP (brutto nasjonal produkt) for fremtiden? Nei – jeg tror ikke det.

Jeg tror den viktigste årsaken til at vi velger å få barn er at vi ønsker en til av oss selv. Det høres kanskje i overkant narsissistisk ut? Men hva er vel hyggeligere enn når noen sier om barnet ditt; ”hun er sinn far/mor opp ad dage”, ”de er like som to dråper vann” etc. Vi får en bekreftelse på at vi har skapt en ny ”mini me” – som det så vakkert ble nevnt i siste Austin Powers filmen. Og en ny ”mini me” var det vi ønsket oss.

Noen tenker sikkert også på at det er supert å ha barn når man selv blir gammel. Jeg mener det toget har gått for flere generasjoner siden. Svært få i vår generasjon er villige til å ta vare på våre foreldre og stelle dem når de blir for gamle til å klare seg selv. Jeg har ingen tro på at det blir flere av disse i neste generasjon.

Før jeg fikk barn stilte jeg meg spørsmålet om vi virkelig trenger en til av meg her på jorda. Det gjør vi nok antakelig ikke – objektiv sett. Det som overrasker meg i denne sammenheng er at ikke flere stiller seg samme spørsmål. Når det gjelder meg selv er det åpenbart at egoismen vant.

Hvordan ser vi med barn på de som lever uten barn?
Som mennesker tror jeg vi svært ofte allierer oss med grupper av mennesker som deler tilnærmet likt livssyn som oss selv. Det er derfor vi liker disse menneskene – og tilbringer tid sammen med dem. Våre venner er egentlig ganske så like oss selv. Ergo er våre venner flotte karaktersterke mennesker.

For hvert enkelt individ skaper dette to grupperinger. ”Vi” og ”Dem”. Vi klorer oss fast i verdiene hos ”oss” – og så distanserer vi oss så mye som mulig (ofte overdrevent) fra ”de andre”. Den overdrevne distanseringen skaper et tryggere og tydeligere ”vi”. I tillegg projiserer vi en del egenskaper på ”de andre” som ofte ikke er riktige – men som er viktige for oss selv slik at forskjellene blir tydelige. I dette konkrete tilfellet om barn vil en slik projisering kunne være ”de som ikke ønsker seg barn – tenker bare på seg selv”. Sosiologien er full av teori som bekrefter at atkiv projisering og ”vi” og ”dem”-mentalitet er svært utbredt. Hvis du vil lese en god bok om disse effektene anbefaler jeg ”Fluenes herre” av William Golding. I praksis vil ekstremeksemplet på dette være hvordan det er mulig å utføre de mest grusomme handlinger mot andre mennesker f.eks. i krig.

Det er uansett ikke sikkert at dine (og dine venners) verdivalg er riktige for alle. Barn er ikke riktig for alle.

Uenig?
Til dere som har valgt å få barn, som fortsatt er helt uenige med meg og mener at barn er det eneste riktige valget i livet – tenk dere:

Lørdag morgen. Det er helt stille i huset. Du sover til du våkner av deg selv, en gang utpå formiddagen. Samboeren din kommer inn på soverommet med frokost bestående av varme rundstykker, eggerøre, nypresset kaffe og juice. Med dagens ferske aviser (som du leser back to back) tar frokosten en drøy time. Det er lett regn ute i hovedstaden og Van Morrisons lette toner triller formelig ut av høytalerne. Dagens gjøremål er å finne nytt partyantrekk for kveldens festligheter. Nye kabler til stereoanlegget samt å begynne å titte litt på nye ski til alpeturen (ny sesong = nye ski). I tillegg skal du møte noen venner til lunsj, og lunsj på lørdag betyr et par flasker nydelig vin til byens beste tapas… Jeg synes også dette har verdi – på samme måte som det har verdi å bli vekket av et lite ”troll”. Objektivt sett er det antakelig vanskelig å rangere.

Personlig så ville jeg ikke valgt annerledes. For meg var barn riktig. I rettferdighetens navn skal det også sies at en av mine beste venner har sagt om meg at; Trond – han har det alltid best akkurat der han er akkurat nå. Kanskje er det noe i det, og kanskje er etterrasjonalisering en helt grei egenskap.

Etterrasjonaliseringen blir imidlertid relativt trist dersom du ikke ser verdien i andres valg. Valg som skiller seg fra dine egne. Sett med mine øyne sitter du [i bestefall] kun med fasiten for verdiene i ditt eget liv. La andre finne sine egne verdier.