Historiefortellingens to akser
Historiefortellingens aksekors er delt inn som GOD/OND på den ene aksen og PEN /STYGG på den andre aksen. Mer komplisert er det ikke. For [stort sett] alle historier kan vi plassere karakterene i disse fire posisjonene.
I de aller enkleste historiene (barnefortellingene) beveger vi oss i denne boksens fire hjørner. Helten er pen og god (prinsen/prinsessen). Heltens motstander er ond og stygg (dragen, ulven el.). Den gode hjelperen er god men stygg (mindre pen eller på annen måte uaktuell for prinsessen ex. de 7 små dverger). Til slutt har vi et annet hinder for prisen, de pene men onde (den onde dronningen). Vi ser allerede at vi har en historie med kun disse fire karaktertypene. I tillegg har vi fyllkarakterer slik at historien skal få et bakteppe og handling.
Men det er ikke i bare barnefortellingene vi finner dette mønsteret. Dette finner vi i nesten alle TV-serier, filmer og historier – som presenteres visuelt. Jo bredere vi ønsker målgruppen – jo tydeligere defineres disse 4 karakterene. Jo smalere udefinert målgruppe (og kanskje mer sofistikert historie) – jo mer flytende er rollene.
Bøker
Når det gjelder bøker – så er det i vanlige romaner langt vanskeligere å plassere karakterene på samme måte fordi personene er beskrevet med få egenskaper og svært vagt i forhold til utseende (barnebøkene har derimot ofte bilder i tillegg til tekst som tydeliggjør rollene). Dette utfordrer oss i langt større grad fordi vi selv må plassere karakterene etter den lille informasjonen vi har.
Tv-serier og filmer
For serier er det enklere. Her er det tydelige plasseringer i de fire boksene. Sett med mine øyne ligger f.eks. karakterene i den noe mindre sofistikerte serien; ”Hotel Cesar” tydelig forankret i hver av boksene. I seriens spede begynnelse for flere år siden så vi at de gjorde den gode (men litt dumme) karakteren noe ”styggere” – ved å bl.a. utstyre Portieren med ”sjørøverlapp” over det ene øyet. Tydeligere enn dette blir det sjelden for GOD/STYGG. Da slipper vi å tenkte. Fantastisk.
Tenk også etter på filmer som: Armageddon , A time to Kill, Rocky 4 og stort sett alle katastrofefilmer. Karakterene lar seg svært enkelt plassere i aksesystemet. Hva med oscarfilmene; Gladiator, Titanic, Crash, Million Dollar baby? De slemme/stygge blir nesten alltid overspilt. De pene og snille viser svært få andre sider enn pen og snill. Endimensjonaliteten blir så åpenbar at det blir kjedelig. Når man som seer er klar over aksene og begynner i sitt stille sinn å plassere karakterene i det man ser på etter hvert som handlingen utspiller seg, kan man fort bli skuffet. Jeg blir skuffet fordi produsentene ikke vier meg tillitten til at jeg skal kunne reflektere og selv tenke gjennom filmens handling. De ønsker at jeg skal være helt passiv. Det liker jeg ikke.
MAD MEN
Selv om det er enkelt å plassere enkelte karakterer fra Mad Men i boksene, utfordrer Don Draper i det nevnte aksekorset vesentlig. Hvorvidt han er pen/stygg er jeg usikker på men velger å plassere han sånn litt over midt på treet. Det er uansett GOD/OND aksen som han er interessant i denne sammenheng.
For meg er det nemlig komplisert å sette mr. Draper i en bås når helten bygger karakteren sin opp og ”closer en viktig deal” på jobben, setter på plass en idiot som virkelig fortjener det og tar igjen med en urettferdig sjef – for så å kjøre i fylla for å ha sex med en annen manns kone, mens kone og barn venter hjemme. Det er vanskelig å være helt passiv til dette handlingsmønsteret.
Den oppmerksomme leser (og seriefan) vil sikkert si at dette ikke er noe nytt. Serien Sopranos har visket ut skillene lenge før Mad Men. Jeg mener imidlertid Mad Men tar dette noe lengre fordi vi i Sopranos har en hovedrollekarakter som vi heier på – som også er mafiasjef. Det er åpenbart at han er noe ond, ellers ville det blitt en dårlig mafiakarakter. I Mad Men heier vi på en familiefar som jobber i et reklamebyrå – han trenger åpenbart ikke være annet enn snill og morsom. Don Draper er ikke spesielt snill og ikke spesielt morsom.
Det utfordrer vår tradisjonelle helterolle vesentlig. Og som mennesker digger vi virkelig å sette mennesker i bås. Det skaper system. System liker vi. Det gjør at vi slipper å nullstille hjernen hver gang vi møter noe nytt. Båser er bra. Det er hvert fall en nødvendig forenkling for at passiviteten kan inntre.
Roller
I Mad Men tar jeg meg i å heie på en fyr som er notorisk utro, gir ikke kona nok oppmerksomhet, har lite tid til barna og drikker på jobben hver dag. Dette er helten – er dette også den nye helterollen vi ser mer av? Er machobildet i ferd med å bli tatt bort fra Audun Lysbakkens debatt om økte pappapermisjoner, tilbake til en tid der "menn var menn og kvinner var kvinner"? Jeg sier ikke nødvendigvis at 60-tallet var en samfunnsmessig god tid, men det er ikke sikkert at alt var galt heller.
For et par år siden leste jeg en holdningsundersøkelse der en frustrert mann i 50 årsalderen sier; ”nå har jeg brukt fire år på å bli myk mann, og når jeg endelig har klart det – så er det faen meg ikke populært lenger”. Det synes jeg var hysterisk morsomt.
Jeg kommer ikke i denne omgang til å mene noe mer om pappapermisjoner eller mannsrollen som så dann. Her har andre, og litterært langt flinkere mennesker ført dette i pennen og gått opp løypa tidligere. Et eksempel er de to første bindene av ”Min Kamp” av Karl-Ove Knausgård. De er fantastiske. For dere som ikke har sett Mad Men, anbefales serien sterkt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar