fredag 15. oktober 2010

Adopsjon

Jeg ble minnet på adopsjonstemaet under Unicefs humorkveld på TV forrige helg. Nå var det riktig nok fjernadopsjon – men jeg tenkte likegodt jeg kunne ta opp den byråkratiske prosessen ved adopsjon av barn til Norge. Jeg ser også på motiver for adopsjon (herunder egoisme) og forsøker å belyse at det å bli adoptert ikke nødvendigvis oppleves som Utopia. Jeg ser også på menneskehandel. Misforstå meg rett – det er mange gode grunner til å adoptere, men bildet er åpenbart fragmentert.

Først vil jeg understreke:
Hensynet til barnet må alltid komme i første rekke.

Adopsjon med to forskjellige motiver
Slik jeg ser det så er det to hovedmotiver for adopsjon. Den ene baserer seg på mennesker som svært gjerne ønsker seg barn – men har en manglende fysisk evne til å kunne få barn. Den andre er av mer ideologiske årsaker. Dette er mennesker som ønsker å ”redde” et barn fra svært ressurssvak situasjon og ta det med til lykkelandet Norge – med alle de materielle godene vi har å tilby.

Men hva med kjærlighet? Hvorvidt barnet vil få mer kjærlighet i Norge enn i sitt opprinnelsesland er antakelig noe mer variabelt. Jeg velger å tro at adoptivforeldrene gir dem all mulig kjærlighet og omsorg et barn fortjener. Nå er det ikke sikkert at barnet ikke ville opplevd kjærlighet og omsorg i opprinnelseslandet – men sannsynligheten for at de skal leve et mer fullverdig liv (i vår målestokk) er kanskje større ved adopsjon. Det er plausibelt å tro at det er en god grunn til at barna er på en adopsjonsliste.

Adopsjon er likevel mer enn adoptivforeldrene. At adoptivbarna skal få mer kjærlighet av samfunnet det vokser opp i, oppleves nok svært forskjellig av de som vokser opp i Norge. At rasisme forekommer i dette landet kan vi helt sikkert være enige om. Sett med mine øyne er det ikke gitt at det å vokse opp i Norge som adoptivbarn ene og alene oppleves som Utopia. Dette bør også tas med i vurderingen om adopsjon – sett i lys av hvilket miljø barnet blir satt i.

Et annet aspekt rundt motivasjonen er vår egen selvforherligelse ved å ”hjelpe” et barn fra evig nød – til å gi barnet materielle goder vi kan slå oss på brystet med. Hvor stort er det egoistiske motivet her – hjelpe andre for å gi oss selv bedre selvfølelse? Da snakker jeg åpenbart om motivet når man vurderer å bli adoptivforeldre – ikke etter at barnet har ankommet hjemmet. Etter ankomst er det helt andre faktorer som spiller inn rundt alvoret og ansvaret med å ta vare på et barn – uansett biologi. Sikkert litt vanskeligere å innrømme, men jeg tror valget rundt adopsjon også har en del med selvfølelse å gjøre.

Adopsjonsprosessen
Adopsjonsprosessen preges av to sentrale elementer; Tid og Økonomi – der jeg, sett med mine øyne, mener begge elementene kunne vært sterkt forbedret. Teksten under tid og økonomi er hentet fra adopsjonsforum.no.

Tid
Kommunene har svært ulik saksbehandlingstid, fra noen måneder til over 1 år etter mottatt søknad. Saksbehandlingen i kommunen består av utredning i form av en sosialrapport med vurdering. Utgangspunktet for rapporten vil være samtaler og hjemmebesøk. Sosialrapporten vil bli oversatt og sendt med søknaden til utlandet.

Når sosialrapporten er ferdig, sendes den med søknaden og all dokumentasjon til det statlige barnevernet; Barne–, ungdoms– og familieetaten (Bufetat), i den regionen dere tilhører. Saksbehandlingstiden i regionkontorene vil variere noe, men er forventet å stabilisere seg på 3–4 måneder for kurante saker.

Økonomi
Grunnbeløpet i 2009 endte på 104.116 kr. Alle søkere som hadde betalt avtalte forskudd vil derfor få penger tilbake nå som 2009–regnskapet er klart. I årets statsbudsjett ble støtten økt fra 1. januar 2010 til kr. 41.280.

Vi ser at i tid kan det ta mer enn 1 år og 6 måneder på ren saksbehandlingstid i Norge, til en nettokostnad for familien på over 60.000 kroner. Mitt spørsmål er om det er mulig å gjøre denne tiden kortere gjennom å engasjere privat hjelp til hjemmebesøk og utredningen av sosialrapporten? I dagens Aftenposten (15.okt 10) leser vi at en rekke kommuner nå åpner for å selge alle sine barnehager til private aktører. Vi ser med andre ord en vridning i samfunnet mot privatisering av tjenester stat og kommune tidligere hadde monopol på.

60.000 kroner er en anselig sum (i rene oppsparte midler) for å oppfylle drømmen om barn – og jeg mener at summen er så høy at det antakelig kan bli et økonomisk spørsmål for enkelte. Det burde være unødvendig – da hele beløpet burde bli refundert til adoptivforeldrene.

Bilde fra TV 2
Menneskehandel
Et annet aspekt er at små barn er verdt mye penger - og at den illegale virksomheten med menneskehandel forekommer oftere enn vi liker å tenke på. Hvor sikre kan vi være på at barna faktisk ikke er kidnappet? Menneskehandel er "big business" - desverre. Det er blant annet kjent at det er en overhengende mulighet for at dette skjer i sammenheng med katastrofer - bla etter jordskjelvet på Haiti:
Les mer fra TV 2: her


Fjernadopsjon
Et alternativ til å adoptere barn til Norge av ideologiske grunner kunne være fjernadopsjon. Da melder du deg inn i et program hos en av de mange organisasjonene som tilbyr dette, betaler ca 200-250 kroner måneden og mottar regelmessig bilder og informasjon om ditt fadderbarn.

La oss si at flere av de organisasjonene som tilbyr fjernadopsjon i dag ikke forteller hele sannheten om hva pengene benyttes til når du melder deg som fadder. La oss si at i stedet for at pengene går til et bestemt barn, går pengene til f.eks. landsbyen der barnet bor. La oss si at det eksakt samme bildet og ekstakt samme brevet du får, også går til 10 andre faddere et annet sted i verden. La oss si de bruker metoden med et spesielt barn i stedet for en generell landsby fordi organisasjonen spekulerer på at din støtte opprettholdes enklere i personifiseringen av et barn – enn en landsby som så dann.

Om dette er sant? Hvorvidt du finner dette plausibelt får du gjøre opp din egen mening om. Dersom det er sant er det antakelig likevel ikke et dårlig tiltak (å hjelpe en landsby) – men de gjeldende organisasjonene fører i så fall fadderne sine bak lyset ved å selge et annet produkt enn det fadderne tror de kjøper. Det ville jeg reagert på. Jeg vil også understreke at flere solide organisasjoner som f.eks. Røde Kors og Plan Norge (slik jeg oppfatter det) ikke benytter villedende markedsføring. De er tydelige på at pengene går til en landsby – og ikke et spesielt barn.

Barn for enhver pris?
For de som ikke kan få barn og ønsker seg barn, så er adopsjon et fantastisk alternativ. Det gjør at alle i prinsippet kan bli foreldre. Spørsmålet er mer om alle trenger å bli foreldre? Passer alle til å bli foreldre (biologiske barn eller adoptivbarn)? Er det en menneskerett å bli foreldre uansett om de er skikket til å ha barn? I Norge er det åpenbart ikke det – da barnevernet blir koblet inn dersom det f.eks. er åpenbare grunner til at foreldrene ikke vil kunne håndtere omsorgssituasjonen.

Stadig flere ønsker å leve alene og uten barn. Å bli foreldre er uansett ikke enden på regnbuen. Selv om jeg personlig ikke ville valgt annerledes – så har jeg en forståelse for de som velger å leve uten barn. I en senere artikkel vil jeg slå et slag for de som velger dette alternativet, også sett i sammenheng med å velge å leve alene.

Sett med mine øyne er adopsjon et vanskelig tema – fordi det er mange aspekter å ta hensyn til som nevnt over. Prosessen virker svært byråkratisk og komplisert. Dette kan gjøre at gode adoptivforeldre gir opp i prosessen. De mest standhaftige holder ut og som i tillegg har best økonomi. Sitter barnevernet da nødvendigvis igjen med de som er best skikket? Svært godt skikkede foreldre kan bli borte i enten byråkrati eller økonomi. Hensynet til barnet må komme først, men det kan være at prosessløpet kunne vært kortere – til glede for alle parter. Jeg mener det kan være på tide å se på om det offentlige kunne trenge hjelp fra private aktører.

Og til deg som betaler et månedlig beløp til et navngitt barn i et fremmed land med brev og bilder om barnets utvikling. Stil organisasjonen spørsmål om faktisk fordeling av de midlene som overføres.

PS: Flere temaer finner du i arkivet til høyre.

2 kommentarer:

  1. Så bra blogg du har, Trond! Jeg følger med og koser meg stort over dine refleksjoner og meninger. Gleder meg til videreføringen/”oppfølgeren” som du nevner i dette innlegget. Når det gjelder fjernadopsjon har jeg valgt å være i UNICEF-fadder, eller verdensfadder som de også kaller det. Det er flere grunner til det, men jeg liker å støtte på generelt grunnlag, og jeg missliker personifiseringen som enkelte organisasjoner spiller på. Hilsen Fiskebolla :-)

    SvarSlett
  2. Hei Fiskebolla. Tusen takk for hyggelig kommentar! UNICEF er en seriøs organisasjon og har nok orden på sin bistand. Håper å høre fra deg snart igjen. Trond.

    SvarSlett