Norge i krig og Norge i fred – mest krig?

Etter ukens ”avsløringer” i hhv. VG og Dagbladet om holdningene hos de norske soldatene som tjenestegjør på vegne av FN, ønsker også jeg å delta i debatten. Det er viktig å understreke at jeg ikke snakker om omtalte Major Rune Wenneberg eller andre som tjenestegjør i Afghanistan spesielt – men om nordmenn i krig generelt. Siden 1948 har Norge deltatt i over 30 oppdrag i utlandet av ulik karakter. Derav innleggets overskrift. Wenneberg er i mine øyne kun et ansikt på en kultur som har eksistert i svært lang tid blant mange soldater, og som [antakelig] blir forsterket for de som tjenestegjør utenfor rikets grenser. I tillegg til de nevnte holdningene ønsker jeg å se på Norge som fredsnasjon.

Holdningene var; At krig er bedre enn sex, at hensikten er å drepe. Kulturen forhelliger vold og søker konfrontasjon fordi det gir en sjanse til å ta liv.

Dette temaet er nok for stort til å skrive om i en blogg. Mange aspekter og temaer blir derfor ikke berørt – men jeg velger likevel å lette på hjertet i et tabloidformat. Det kommer jeg til å gjøre når jeg blir engasjert, uansett tema. Leserne får avgjøre om jeg har et poeng eller ikke.

VG skriver om sjokkuttalelser fra soldatene. Dersom man blir sjokkert så ønsker jeg å legge til at et sjokk ofte kommer som resultat av at man er overrasket. I forhold til alle som nå er sjokkert over de holdninger som noen av de norske soldatene besitter – så er jeg overrasket over naiviteten til de som er sjokkert.

Hva i all verden er det som gjør at vi skal tillegge norske soldater bedre holdninger enn andre lands soldater med relativt lik kultur? De samme holdningene så vi i den danske krigsdokumentaren ”Armadillo”, og var det slik at de som så denne filmen tenkte; ”godt disse holdningene ikke finnes i Norge”? For dansker er jo ikke så like oss – eller hvordan var dette igjen?

Norge som fredsnasjon - er det korrekt?
Er det oppfattningen om at Norge kun deltar i passive fredsbevarende situasjoner i Afghanistan – i stedet for også angripende situasjoner, som gjør at vi er sjokkert? Alfred Nobel la utdeling av fredsprisen til Norge og det har nok en symbolsk virkning – men gjør det at vi liker å tenke på oss selv som en fredsnasjon, og dermed blir sjokkert?

At vi har deltatt i over 30 oppdrag på vegne av FN siden 2. verdens krig blir åpenbart vektlagt mindre i debatten. Kanskje disse holdningene i stedet for å være et unntak – alltid har eksistert? Det faktum at Norge ikke enda har avskaffet verneplikten (som er uvanlig i Europa) og at vi faktisk har en stabil våpenindustri gjennom Kongsberg Våpenfabrikk (Kongsberggruppen ASA), bør vel gjøre at vi overprøver vårt eget selvbilde som fredsnasjon?

Vi er et lite land med få innbyggere – vi har vel egentlig heller ikke noe valg enn å være fredsønskende? Norge (som andre små land) er en naturlig fredsnasjon – fordi vi ikke har noen militære krefter å slå i det internasjonale bordet med.

I tidsskriftet Arr 2/3 2004 stiller Iver B. Neumann følgende spørsmål: Kan en fredsnasjon benytte krigføring som et normalt utenrikspolitisk virkemiddel? I USA og i økende grad i Norge, spør beslutningstagerne seg selv: hvordan skal vi få bukt med den ustabiliteten som gir grobunn for terrorisme, internasjonal kriminalitet og andre ting som truer vår orden? Skal vi bombe dem, eller gi dem utviklingshjelp? Eller kanskje vi først skal bombe dem, også gi dem utviklingshjelp, slik vi gjorde i Kosovo og Afghanistan? Eller kanskje vi skal bombe dem for så å okkupere dem for å gjøre dem til vasallstater slik vi gjorde i Irak? Man kan kalle dette hva man vil, men noen fredsstrategi i tradisjonell internasjonalistisk forstand er det knapt.

Jeg synes dette er en god beskrivelse av noen betimelige spørsmål for en selvoppfattet fredsnasjon.

Holdningene til enkelte av soldatene i Afghanistan
At det kan utvikle spesielle holdninger allerede under førstegangstjenesten der man dyrker det machosentrale, som i tillegg lever den meste av året i isolasjon fra resten av ”normalsamfunnet i Norge” – kan umulig være sjokkerende. Det kjenner jeg igjen fra min egen militærtjeneste i Nord-Norge. At mitt befal den gang (Lars Lervik) i dag er sjef for den omtalte Telemarksbataljonen på Rena – er (for meg) interessant, men ikke viktig. Gruppedynamikken som skapes i disse miljøene vil ofte være spesiell – fordi gruppen består av lett påvirkelige unge mennesker som lever under unormale forhold.

Det er mulig at denne type holdninger forsterkes med soldater som tjenestegjør i et land langt fra Norge (slik at tilknytningen til nyheter, problemstillinger og beskjeftigelser som skjer i vår del av verden blir fjernt). Det er mulig at de som søker denne type tjenester antakelig har, ”spenning”, ”opplevelse” og ”økonomi” langt foran ”bistand for en bedre verden” på motivasjonsskalaen. Gitt at dette er riktig – bør vi da bli sjokkert? Soldatene som dro videre i FN tjeneste når jeg tjenestegjorde var hvert fall tydelige på hva som var motivasjonen (nå er det riktig nok noen år siden – men jeg velger å tro at motivene ikke har endret seg vesentlig). Dette ble også bekreftet av soldatene i den danske dokumentarfilmen ”Armadillo”. Kjedsomheten i leiren mens man venter på en eller annen form for action - og etter hvert adrenalinkicket når man havner i krigshandlinger.

Er det noe man skal være overrasket over – så må det i så fall være forsvarets manglende kommunikasjonsplan når en slik nyhet slapp ut. Sett med mine øyne, så måtte dette skje før eller senere, fordi jeg tror holdningene alltid har eksistert i enkelte grupper. Kanskje det var derfor forsvarsledelsen også ble blinde for kulturen – fordi den alltid har eksistert?

Hvorfor oppstår slike holdninger? Jeg tror det er få av soldatene som klarer å se det store bildet i den krigen de deltar i. Det store bildet ligger på utenrikspolitisk nivå – ikke på bakken i Afghanistan. Der er det helt andre regler og motivasjonstriggere som gjelder. For å sitere en av de danske soldatene (mens det skytes og bombes fra alle kanter) fra filmen Armadillo – ”Skulle de ikke liksom få hjelp? Dette hjelper ikke en dritt... ha ha”.

Sett med mine øyne så er det i bestefall naivt å tro at våre soldater har en helt annen standard enn andre soldater, samt at Norge utelukket er en fredsnasjon. I verste fall lukker vi øynene for fakta vi ikke ønsker å se, men som alltid har eksistert.