Sosiale medier – drept av trivialitet…

Er trivialitet sosiale mediers største utfordring? Da mener jeg de mer generell plattformene. Kan trivialitet gjøre at vi blir langt mer selektive til hvilke plattformer/arenaer vi ønsker å delta på – og at de mer spissede innholdsspesifikke plattformene (f.eks. temablogger) blir vinnerne, der de mer generelle plattformene (f.eks. Facebook) blir taperne?


Ikke benytt flere plattformer enn
du klarer å fylle med innhold!

Å si at jeg har vært en innovatør innenfor sosiale medier, er utvilsomt helt galt. At jeg sitter på en fasit om fenomenet er like galt. Jeg tror med en aktiv personlig inngang ca. 20. august 2010 at jeg ikke engang kan kalles en ”etternøler”. Det ville være å diskreditere etternølerne – de fortjener bedre enn å bli sammenlignet med meg.

Jeg kommer ikke til å kommentere den kommersielle forretningsmessige delen av sosiale medier. Jeg vil også understreke at alle negative og positive sider om bruk av mediet like mye gjelder meg selv, som andre som deltar i ulikt format her.

Sosiale medier handler for meg om to sentrale faktorer, som kommer i rekkefølge.

• Å bli sett
• Anerkjennelse

Jeg vet at ikke dette er revolusjonerende tanker – men det som er interessant er hvordan vi bruker oppmerksomheten vi får. I starten (sett fra siden for 2,5 år siden) hadde jeg inntrykk av at det var et poeng å ha flest ”venner” i antall. Jeg tror dette fortsatt stemmer til en viss grad – men det er klart at INNHOLD er også blitt mer og mer viktig. Heldigvis.

I tillegg til dette så dekker Facebook et ”kikkerbehov”. Vi kan via FB gå inn i fotoalbummene til mennesker vi er ”venn” med. Som alle FB-brukere vet så er ”venn” et relativt begrep. Brorparten av vennelisten vil aldri kunne være dine nærmeste som du også snakker med jevnlig på telefonen. Dersom jeg skulle ringt opp alle på min venneliste – så tror jeg mange av disse ville blitt svært overrasket. Likevel kan jeg se i albumene med relativt private bilder av familien tatt ved juletider eller på en ferie. Selv opplever jeg det som ubehagelig å gå inn i slike album. Selv om jeg har tilgang - så blir dette altfor privat for meg. At mange likevel får tilfredsstilt sin kikkermentalitet, på samme måte som det å se på realityprogram er det liten tvil om. Behovet for å få tilgang til andres privatliv er nok den viktigste faktoren til at hypotesen i artikkelens heading ikke holder.

Positive trekk med Facebook og Blogger; Det åpenbare er at plattformene tillater at deltakerne bestemmer innholdet selv. Dette kan skape gode innlegg som skaper debatt, ønske om endringer som får så mange tilhengere at samfunnet reagerer (f.eks. Grandiosa uten paprika), anbefalinger og deling av spennende opplevelser som kan benyttes i personlige øyemed. I tillegg får man en større mulighet til å holde kontakten med mer perifere venner. Dette er bra – veldig bra!

Jeg må også si at det er noen som skriver godt. Alt fra hysterisk morsomme ”one-linere” på FB, til gode anbefalinger på film, konserter, reisemål el. Dette har nytteverdi. Det finnes også en rekke gode blogger om alt fra bokanmeldelser via interiør til hundeoppdrett. Keep up the good work! Da blir denne plattformen også et vindu for personlig merkevarebygging. Hvorvidt deltakerne av FB er bevisst dette, tror jeg varierer i stor grad.

Hva som irriterer meg med mediene er; Trivialiteten. Jeg kjenner allerede at jeg HATER trivialiteten innenfor sosiale medier. Noen personer har av en eller annen uforklarlig grunn et behov for å bli sett og få anerkjennelse på alt fra å bake en kake til å fortelle at ”nå er det helg”. Vel – jeg HAR kalender, jeg VET at det er helg. Det eneste som mangler er ”nå går jeg på do”. Mye av informasjonen som legges ut har absolutt ingen verdi.

Det er mulig vi som nærmer oss 40 år er litt stressa med innholdet vårt – der målsettingen antakelig er en blanding av kul og leken, men seriøs og reflektert-ish. Jeg tror ikke de unge er mindre stressa.

Men trenger man å bli stressa over at man ikke har noe å poste på alle plattformene samtidig? Det understreker poenget med innleggets overskrift. Velg deg noen få plattformer og gjør dette skikkelig. Ikke kast deg ut på mange plattformer samtidig uten en plan og mening. Må alle ha en plan eller mening da? Alle har jo rett til å si hva de vil… Enig i det, men med en plan blir det mye interessant å lese. Derfor:

Jeg trenger ikke mer informasjon om hvem som har bakt kake! At du akkurat nå spiser sjokolade, eller at du har vont i hodet.

Jeg forsøker ikke å ta på meg en rolle om at jeg har ”knekt en udefinert kode” rundt fenomenet. Absolutt ikke – her har jeg svært mye å lære. Kvaliteten på mine innlegg er i bestefall variert, og har helt klart ulike nivåer av trivialitet. Derfor er det supert om noen er generelt dødelig uenig i mine refleksjoner. Jeg mener likevel at deltakerne på bla. Facebook bør være mer bevisst over innholdsverdien i hva de skriver, og ikke panisk rope ”her er jeg – se på meg”, uten at de egentlig har noe å si!

Sett med mine øyne så er trivialitet sosiale mediers største utfordring. Da blir det bare kjedelig. Kjedelige ting trenger vi ikke. Aldri!

PS: Du finner flere artikler i arkivet til høyre.