Å leve ut ditt eget potensial

For flere år siden leste jeg en bok som het The Stories We Live By av Dan P. McAdams. Den handlet om hvilket avtrykk (eller mangel på så dann i et miljømessig perspektiv) vi setter etter oss her på jorden. Boka delte livet inn i ulike faser og så på potensialet som ligger i hver fase. Sett med mine øyne så er det svært få av oss som lever ut potensialet vi har i livet. Vi tar hele tiden valg – men de er svært sjelden radikale eller egentlig spennende på noen som helst måte. Vi velger et liv med middelmådig innhold – ikke veldig dårlig, men på ingen måte eksepsjonelt.

Bob Dylan

Min favoritt poet og låtskriver Bob Dylan, har skrevet i en sang ”People don’t live or die – people just float”. Jeg synes det er et godt utsagn på poenget jeg ønsker å få frem. Dette innlegget skal med andre ord handle om hvor kjedelige vi er gjennom hele livet, selv om vi har alle muligheter til å gjøre noe med det.

Muligheter
Som individ har du i de aller fleste tilfeller – uansett i verden – mulighet til å velge selv hvordan du ønsker å leve livet ditt. Jeg snakker ikke om kun den vestlige verden. Selv om du er født fattig i et utviklingsland har man alltid som individ mulighet til å bryte med kulturen, landet og familie/venner for å søke lykken et annet sted i verden. Det finnes nok(og faktisk svært mange) eksempler på millionærer, eventyrere, og enestående personligheter som ikke vokste opp med sølvskje i munnen.

De som faller utenfor disse mulighetene er åpenbart de som vokser opp i et land det ikke er mulig å reise ut av, de som blir fengslet over lang tid av uriktige grunner eller på annen måte lever under diktatur med overvåking av sine innbyggere. Dette er likevel noen få millioner mennesker som har et dårligere utgangspunkt i forhold til de drøye 6,5 milliarder mennesker som bor på kloden. Jeg sier dårligere og ikke umulig fordi det ofte er mulig, selv om risikoen kan være sitt eget liv – ref. de som forsøkte (og de mange som klarte) å flykte fra tidligere Øst-Tyskland.

Hvorfor?
Sett med mine øyne så er mulighetene til stede for de aller fleste av oss. Det mest interessante her er hvorfor vi ikke benytter oss av de mulighetene som ligger rett foran nesen vår? Jeg tror de to viktigste faktorene er latskap og risikoaversjon.

Latskap fordi mennesker svært ofte (av natur eller arv?) velger minste motsands vei. Vi synes det meste godt kan komme uten spesiell innsats – fordi vi mener vi uansett fortjener det beste. Hvorfor skal ikke jeg få alt jeg kan peke på når vi ser våre naboer og venner har nye materielle goder til enhver tid? Å bli lottomillionær blir av svært mange sett på som ”enden på regnbuen” (bokstavelig talt). Da slipper man nemlig å gjøre noe som helst arbeid for all fremtid. Fantastisk.

Risikoaversjon fordi frykten for hva andre vil si dersom vi skiller oss ut, avviker fra det som forventes av oss, bort fra det ”normale” – er altfor stor. Hvem er det som har ryggrad til å si at det ikke er viktig hva andre rundt deg synes om dine valg? Hvem tør å bryte med alt det de kjenner av normer og regler, venner og familie - for å leve ut en drøm som åpenbart kan bli en fiasko? Hvem kan stå oppreist dersom nederlaget er et faktum?

La oss si at ”fiaskoen” ble et faktum. Du forsøkte et ”unormalt” yrke. Du satset for deg selv på noe som ikke ga umiddelbar inntekt. Månedslønna tikket ikke inn slik den brukte. Du fulgte en drøm som viste seg å være et luftslott. So what!?

Er du da svartelistet for resten av livet? Blir du lokalsamfunnets store narr? Vil alle du kjenner le bak ryggen din resten av vennskapet? Må du forlate landet? Strengt talt tror jeg det verste som kan skje er at du misser 4-5 år nedbetaling på et lån du har tatt på noe du strengt talt ikke trenger.

Individstyrt vs. samfunnsstyrt
Artig at vi hele tiden understreker at vi er så spesielle og annerledes enn andre. Vi bruker masse tid og energi på å få menneskene rundt oss til å ta hensyn til våre behov. Og våre behov kan ikke sammenlignes med andres behov. Vi ønsker å være spesielle – vi ønsker å tre ut av mengden – vi ønsker å bli sett, som jeg har vært inne på i en tidligere artikkel.

Vi ønsker ikke å bli satt i bås – vi er jo ikke slik som de andre. Vi nekter at samfunnet setter oss i bås. Her vil vi for all del ikke være. Men det er lett å sette mennesker i bås – og kanskje en nødvendighet for å forstå samfunnet. Jeg tror heller ikke man skal være så redd for å bli satt i bås. Det triste er antakelig at vi alle egentlig er i den samme båsen.

Selv om jeg ikke tror nedsiden er stor, har jeg uansett ikke ryggraden til å trekke meg ut av A4-livet med fast inntekt og trygge rammer. Jeg kommer ikke til å benytte meg av alle de muligheter jeg har til å gjøre noe unikt og unytte mitt potensial til det fulle. La for all del ikke det begrense deg.

Hail hail to those who dare!

PS: Til høyre i arkivet finner du tidligere innlegg